Hva skal vi med kirken?

Mange på Agder har mistet tilliten til kirken og har meldt seg ut. Den er ikke som den har vaert. Den blir derfor angrepet fra mange kanter for mange forhold. Den er for snill og utydelig sier noen.

Kirken må kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe vare galt. Sønnen til tømmermannen fra Nazareth provoserte eliten til stadighet. De kalte ham tolleres og synderes venn. For Jesus brøt grenser og trakk «outsidere» inn i fellesskapet. Skal dagens kirke vaere troverdig, må den gjøre det samme. Den må derfor vaere politisk uten å bli partipolitisk.

Kirkens kall er og vil vaere å forkynne Guds vilje. Hvis den av ulike grunner ikke gjør det, opphører den å vaere en sann kirke. Derfor må den finne seg i å støte bort noen når den nå taler uredd i aktuelle samfunnsspørsmål. Men andre er av en annen oppfatning. Kirken skal vaere forsiktig med å gå inn i politiske debatter. Den bør tenke langsiktig og vaere mer opptatt av de såkalte «evige verdier.»

Jeg møter av og til mennesker som mener kirken skulle vaere flinkere å bruke pekefingeren. Kirketukt kalles det med et gammelmodig ord. En slik kirke kan vi forsvare! Den er sterk og har makt over mennesker. Burde ikke biskoper og presters ord fortsatt vaere lov, ord som folk må adlyde? Tusener er samlet til gudstjeneste i bygd og by på Sørlandet hver søndag formiddag selv om antall besøkende går ned.

På hvert sted der mennesker har bosatt seg i dette landet, har de reist et gudshus på sitt hjemsted. Felles for alle disse byggverk er at folk gjennom generasjoner har ønsket å samle seg i kirken, i glede og