Dansen rundt sperregrensen
Etter valget har MDG fortsatt bare én representant på Stortinget. Men Une Aina Bastholm har suverent flest stemmer bak seg på landsbasis, 94.000. Tilsvarende har stortingsdebutanten Rødts ene mandat, Bjørnar Moxnes, 70.000 velgere i ryggen, mot 15.000-16.000 for dem som representerer de syv partiene på oversiden av den mye omtalte sperregrensen. KRF og Venstre klarte sperregrensen med et nødskrik, og stemmetall rundt 125.000 ga dem derfor syv utjevningsmandater hver i tillegg til ett distriktsmandat. Valgordningen blir et debattema etter hvert valg, i år aktualisert av det regjeringsoppnevnte utvalget som snart tar fatt på arbeidet med å vurdere alle sider ved valgloven, dermed også sperregrensen.
Også det grunnlovfestede antallet distriktsrepresentanter fra hvert fylke gir noen skjevheter, men utgjør en alt i alt god avveining mellom folketall og geografi. Skulle alle stemmer telle likt, ville eksempelvis Finnmark ha vaert uten et eneste stortingsmandat. Ordningen med 19 utjevningsmandater ble innført for å balansere ut en annen skjevhet, den som besto i at små partier hadde store problemer med å bli representert i fylker med få distriktsmandater.
MDG og Rødt fikk hvert sitt distriktsmandat fra Oslo, men med sperregrensen på 4 prosent for å bli med i fordelingen av utjevningsmandatene, var det mandatsmessig sett ”bortkastet” å stemme på de to partiene i alle andre fylker. Eksemplene fra årets valg kan tale for å senke sperregrensen, en diskusjon valglovutvalget nok vil gå inn i. Her må imidlertid hensynet til matematisk større rettferdighet vurderes opp mot hensynet til styringsdyktighet. I hvilken grad bør valgordningen stimulere tilveksten av småpartier?
En basisoppgave for politiske partier er å forene interne motsetninger og samles om et valgprogram det skal kjempes for på Stortinget. Kunne MDGS og Rødts hjertesaker fått like godt gjennomslag ved å jobbe innenfor eksisterende, beslektede partier som ved å øke antallet minipartier med en drøm om vippeposisjon? Antallet lister i valgavlukkene burde i seg selv gi grunn til noen refleksjoner. Og satt på spissen, trenger ikke et storting med 18 partier gjenspeile folkeviljen dobbelt så godt som et med ni partier.
Ottar Julsrud