Bygdedyret

Bygdedyret skal vaere et sett med uskrevne regler som påvirker hvordan innbyggerne tenker, snakker og handler? Det har nok lokale varianter. Men jeg skulle tro at dyrets hetsing fungerer best når det ellers følger de politisk korrekte spilleregler. I hvert fall var det slik jeg nettopp opplevde dyret.

En dame blir i hjemmet sjenert av nabobarn av typen nye landsmenn. Hun prøver å si ifra, men blir møtt med hån. I frustrasjon prøver hun å få hjelp ved å poste på Facebook. I det hele tatt å gå ut offentlig med et slikt problem er risikabelt nok. I det minste forventer riksdyret at man starter med den underdanige: Jeg er ikke rasist, men ...

Det gjorde ikke damen. Tvert imot så var språkbruket noe uheldig? Og sympatien, som damen neppe hadde fått uansett, var blåst. Dyret fikk fritt spillerom. Damen fikk vite at hennes «avkom» om nabobarna var et ord brukt av nazistene. Og hennes «norske barn er det bare koselig å høre på» var rasisme. De gode menneskers fordømmelse var unisone. Det kunne bli politianmeldelse for rasisme.

Og så kan man tenke over hvor utbredt damens problem er. Det er ikke historier du får vite om i mediene, med mindre du leser alternative medier. Det er neppe stort i bygda vår? Men ellers, i større bebyggelser både i vårt land og ute i Europa, er det et svik mot de som ikke har ressurser til å komme seg ut av situasjonen.

Mine barnebarn skal vite jeg sa ifra.

Edvin Vik