Målløs servicehelt

Da Gunn Ludvigsen ble kåret til «Årets servicehelt», ble hun målløs. Nå er hun tilbake med mål og mening.

Men sist lørdag kveld, da hun på Lyngdalsbanketten ble kåret til «Årets servicehelt» i Lyngdal, ble 49-åringen målløs.

– ja, jeg må innrømme det. Man blir litt ydmyk når man blir trukket fram på den måten. Normalt har jeg snakketøyet i orden ja, men der og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. Jeg ble litt stum, ler Ludvigsen, til daglig resepsjonist på Rosfjord Strandhotell.

Ja, hun ler i det hele tatt ganske mye. Det skal ikke mye til før hun setter i gang sin trillende latter. Og når hun først begynner å le, kan det vaere vanskelig å få stoppet.

– Hehe. Det er jo ikke alltid man befinner seg i en situasjon der det er passende å le, så det har hendt en del ganger at jeg har måttet gå fra resepsjonen for å ta meg inn igjen, sier hun.

GUNN LUDVIGSEN beskriver seg som en ekte lyngdalsjente, oppvokst like ved den tidligere bensinstasjonen ved Refsvollsvingen i Lyngdal.

Hun hadde sommerjobb med å plukke gulrøtter hos Inge og Jakob Lehne på Kvavik, men i 1985 fikk hun heller sommerjobb i kiosken på campingplassen på Rosfjord.

– Det var kulere å kunne si til guttene at man jobbet på kiosken enn at man plukket gulrøtter. På den tiden var Gaute og Stig (Ubostad, som i dag driver hotellet på Rosfjord) 12 og 10 år gamle, minner hun.

Hun hadde sommerjobb på campingplassen, og senere på hotellet da det kom i 1988, helt fram til hun ble ansatt på heltid på begynnelsen av 1990-tallet.

Da hun begynte på gymnaset i Farsund var hun fast bestemt på å bli laerer. Men i løpet av gymnastiden fant hun ut at hun ikke ville bli laerer likevel.

Før russetiden traff hun ham som skulle bli mannen i hennes liv, Idar.

– Jeg husker at russetiden bare var helt topp. Den kunne jeg gjerne hatt en gang til, ler hun.

ETTER ET MELLOMÅR med helse- og sosialfag i Kvinesdal, tok hun tannlegesekretaerutdanning i Kristiansand. Under utdannelsen ble hun gravid. Hun giftet seg i 1989. Familien slo seg ned i Lyngdal, og Gunn begynte å jobbe som tannlegesekretaer ved tannlegekontoret på rådhuset, for tannlegene Olav Hamran og Eva Birkeland.

– Jeg var vikar der i fire-fem år, samtidig som jeg jobbet på hotellet på kveldene. Det var helt fantastisk å jobbe på tannklinikken, men siden det var vanskelig å få fast jobb i fylkeskommunen, som drev den, endte det med at jeg fikk fast jobb på hotellet, forteller Gunn Ludvigsen.

HUN SA OPP resepsjonistjobben på hotellet i 1999 for å jobbe i søsterens klesbutikk i Mandal. Men å jobbe alene var ikke noe for henne. Så etter ett år var hun tilbake i resepsjonen på Rosfjord Strandhotell igjen. Arvid Ubostad, som da drev hotellet, ringte på døren hennes i håp om å få henne tilbake. Da var ikke Gunn vond å be.

– Det er kanskje mange som tror at Arvid var litt streng, men han var ikke det. Han var veldig raus, rettferdig og flink med folk. Han var en utrolig grei sjef, sier hun.

Arvid Ubostad har nå overlatt hotelldriften til sønnene Gaute og Stig, også det sjefer som Gunn Ludvigsen trives godt med.

– Det viktigste er at man har det greit på jobb. Om man ser ut til å skulle få en stressende dag, bestemmer vi oss på morgenen for at alt ordner seg. Det har noe med å innstillingen å gjøre. Av og til koker det, men man må ha humøret på plass, sier hun.

GUNN LUDVIGSEN har ikke gruet seg til å gå på jobb en eneste dag.

– Jobben betyr mye for meg. Den er jo mye av mitt liv. Tenk at Ubostad-familien har holdt ut med meg et helt liv, sier 49-åringen.

– Hva betyr ordet «service» for deg?

– Det handler om det å bry seg. Alle liker når man spør om hvordan dagen har vaert. Om man husker navnet på gjestene er det også et stort pluss. Det gjelder å bry seg, ikke bare om gjestene, men også om kollegene.

– Hva tenker du om at du har fått «servicehelt»-prisen?

– Det er naturligvis koselig å bli satt pris på. Det viser jo at jeg har gjort noe riktig. Men jeg er bare den jeg er.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?

– Jeg spurte sønnen min på 11 år om akkurat det. Han svarte at jeg var en «ja-mamma». Og jeg er vel litt sånn at jeg ofte svarer ja. Og så liker jeg utfordringer og det å treffe nye mennesker.

– Hva er så bra med å jobbe i hotellresepsjonen?

– Tidligere, da hotellet var mindre, gjorde jeg alle oppgaver, og var til og med med på kjøkkenet for å skrelle poteter. Selv om vi fortsatt tar i et tak der det trengs, er jeg nå først og fremst i resepsjonen. Det er hotellets hjerte, der det skjer noe hele tiden. Ingen dager er like, og man vet aldri på morgenen når man kommer på jobb hvordan dagen vil bli. Jeg elsker å møte folk og å gjøre utfordrende oppgaver.

I RESEPSJONEN jobber hun ofte i tospann med Hege Ubostad, kona til Gaute Ubostad.

– Hun fortjener egentlig en fredspris, sier Gunn.

Igjen runger latteren.

– Hvorfor det?

– For at hun takler å holde ut med meg. Jeg kan jo vaere ganske høyrøstet. Nylig hadde vi folk fra to fulle busser på én gang i resepsjonen. Alle skulle sjekke inn. Og jeg er slik at jo flere folk det er, og jo høyere støyen er, jo høyere snakker jeg. Hege, som ikke er høyrøstet i det hele tatt, og jeg er totalt forskjellige, men vi jobber veldig godt sammen. Og Gaute og jeg kjenner hverandre så godt at i opphetede og stressende situasjoner, holder det at vi sender hverandre et blikk, så skjønner vi begge hva som menes.

– Du sier at du har snakketøyet i orden, men det har ikke alltid vaert slik?

– Hehe.. Nei, jeg var egentlig veldig sjenert helt fram til jeg begynte i første klasse, for laerer Torgeir Grosås. Fra første skoledag endret alt det der seg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er ikke akkurat sjenert nå lenger, for å si det sånn.