Krever du mer av andre e

Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger, og jeg skulle svaert gjerne svart: Nei; det gjør jeg aldri.

Men da vil jeg selvsagt lyve, eller ljuge som de sier der jeg kommer fra.

Nå er det jo sånn at vi alle har forskjellige roller i samfunnet, og vi har ulike forutsetninger for å løse utfordringer som møter oss. Men i noen forhold er vi likere stilt enn i andre. For eksempel når det er dugnad i idrettslaget, i vel-foreningen eller i andre typer sosiale sammenhenger. Han eller hun som aldri stiller opp for fellesskapet, men som forventer at andre gjør det, oppleves av mange som kjempeirriterende folk.

ELLER PÅ jobben, og i fagforeningssammenheng, hvor det erfaringsmessig kun er et fåtall som tar seg bryet og ser betydningen av hvor viktig det er å påta seg verv; ansvar på vegne av fellesskapet. De fleste krever mer av andre, enn man gjør av seg selv. Individuelle egenskaper spiller også inn, naturligvis, men er ikke alltid avgjørende for å la vaere. Når det varsles om at en utbygging skal skje i nabolaget, og hvor det etterlyses innspill og reaksjoner fra lokalpolitikere eller andre, vil vanligvis bare noen svaert få gjøre noe. Ikke før gravemaskinen står i hagen din, eller når man plasserer en oljerigg rett utenfor kjøkkenvinduet ditt, setter du himmel og jord i bevegelse, fordi det berører

Også når nasjonale saker skal avgjøres ser man det samme. På nyåret ble det først bestemt at distriktssendingene på NRK skulle kuttes med flere minutter daglig. Da reiste i distrikts-norge seg og sa ifra, at dette vil de ikke ha noe av. De aller fleste i landets mer eller mindre grisgrendte strøk satt stille i båten og heiet på entusiastene. De aller fleste som bor sentralt i Oslo-området kunne ikke brydd seg mindre.

deg. noen

FOR EN drøy uke siden ble det klart at Nrk-ledelsen gjør retrett, antakelig med litt hjelp fra vår nye kulturminister, Trine Skei Grande.

I den forbindelse vil jeg dele et dikt jeg leste i en avis nylig, laget av Martin Niemöller;

«Først kom de for å ta meieriet, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke meierist. Så kom de for å ta posten og banken, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke post- eller bankmann. Så kom de for å ta lensmannskontoret, men jeg protesterte ikke, fordi jeg var ikke lensmann. Så kom de få å ta ønskediktet fra meg, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke dikter. Da de kom for å ta fra meg distriktsnyhetene, var det ingen igjen på distriktskontorene som kunne protestere.»

Underforstått tenker jeg at man krever at andre tar hensyn til deg, og til og med slåss for deg, mens du bryr deg katta om hva som skjer når andre berøres på samme måte.

MEN DET finnes trøst og få, i alle fall forklaringer som forteller hvorfor det er slik. Til og med ganske gode forklaringer.

For det første er vi alle egoister, men på ulike vis. Noen er kortsiktig varianter, mens andre tenker mer strategisk. I bunn og grunn handler alle ut ifra egeninteresse, selv om det innebaerer å vaere både hjelpsom og engasjert. Er man kristen, for eksempel, og har som sin livsoppgave å hjelpe andre, kan prisen vaere et evig liv, for å si det litt tabloid. Ikke verst betaling for å vaere selvoppofrende og «uegenyttig».

En annen sak er den gode følelse man får når man trår til litt ekstra, uten at det egentlig er påkrevet.