Pisk mot matsvinn

Skal man få naeringsmiddelindustrien, serveringsbransjen og dagligvarebutikkene til å slutte å kaste mat, holder det ikke med gulrøtter. Det mener en samlet opposisjon – og dermed et flertall – på Stortinget. Følgelig blir Regjeringen nå pålagt å fremme en lov hvor bransjeaktørene påbys å «donere all spiselig overskuddsmat til veldedige formål og sekundaert til dyrefor». Påbudt skal det også bli å offentliggjøre nøkkeltall for matsvinn og å dokumentere reduksjon i det såkalte matsvinnet. At det er en viktig sak opposisjonspartiene her tar opp, er hevet over tvil. Anslagsvis kastes det årlig 350.000 tonn fullt spiselige matvarer. I klimasammenheng tilsvarer dette utslippet fra 430.000 biler.

Like tankevekkende er de etiske sidene ved å destruere slike matmengder i en verden hvor matmangel fortsatt utgjør et alvorlig problem. Det er da også flere år siden det norske matsøppelberget ble satt på den politiske dagsordenen. I fjor høst konkluderte imidlertid Regjeringen med at det ikke var behov for en egen lov. Da signerte nemlig davaerende klimaog miljøminister Vidar Helgesen (H) det han karakteriserte som verdens mest ambisiøse avtale mot matsvinn.

Bak avtalen står alle bransjeorganisasjoner og kjeder av noen størrelse, en avtale hvor de forplikter seg til å gjennomføre de tiltakene som stortingsflertallet nå sørger for å få lovfestet og med konkrete, ambisiøse mål for å kutte svinnet. I begrunnelsen for sitt lovpålegg peker opposisjonen på et matsvinnmål som ikke ble oppfylt i perioden 2010-2015. Men

Utålmodighet kan vaere en god egenskap. Og å påføre Regjeringen noen små leggspark kan vaere en fristelse. Her bør opposisjonspartiene sortere sine følelser. Men selv ved å erstatte gulrot med pisk overfor naeringslivet har man bare tatt tak i en begrenset del av problemet. Fra norske husstander baeres én av fem baereposer med mat ut igjen som avfall. Folk flest står for den største andelen sløsing og svinn. En for- eller påbudslov overfor husstandene er tross alt ikke foreslått. Men mer kreativitet i det holdningsdannende arbeidet burde vaere en utfordring for alle gode krefter.

Mye taler for at den frivillige, og mindre byråkratikrevende, avtalen burde ha fått en sjanse.