I storm og stille

Når det blåser kraftig, kjenner jeg virkelig at det hviner og uler i den gamle prestegården. Når det blåser kraftig, er jeg glad jeg ikke skal til Danmark med båt, eller at jeg ikke på jordomseiling. Vi ser noen ganger på «Fride på skipet» og «Flaskepost fra havet» og det kan blåse godt, tenker jeg.

Det er mange fortellinger om Jesus og båter i Det nye testamentet. Når det blåser, ser jeg for meg denne fiskebåten som kastes rundt på havet. Disiplene ble livredde, selv om en god gjeng av dem var fiskere og vant til å vaere på sjøen, mens Jesus lå og sov i båten.

Til slutt vekket de ham, og han lurte på hvorfor de var redde. Han ropte til vinden og bølgene; bli stille! Og det ble helt stille. Plutselig ble det så stille at de måtte ro for å komme i land.

Kontrasten mellom storm og stille er stor. Når vi har Jesus med oss i livet, trenger vi ikke vaere redde. Det er ikke sånn at vi ikke kommer til å møte motgang og vanskeligheter, eller tider det virkelig stormer. Det gjør vi nok i større eller mindre grad, men vi kan stole på at Jesus vil vaere der. Han går med oss gjennom alt.

Jeg har et lite bilde der det står «Life isn’t about waiting for the storm to pass. It’s about learning to dance in the rain.» Livet handler ikke om å vente til stormen har gitt seg. Det handler om å laere å danse i regnet.

Jesus kan hjelpe oss å leve midt i stormen. Han kan vende ting vi opplever til det gode. Han kan hjelpe oss til å se de små tegn på kjaerlighet fra Gud hver dag, tegn som kan få oss til å danse i regnet.