Debuterer som forfatter

Debutromanens tittel til tross, veien til rusfrihet har vaert alt annet enn en snarvei for forfatter Bjørn Hoel.

Med boken «Snarveier mellom himmel og helvete» debuterer journalist Bjørn Hoel (61) som forfatter.

Boken «Snarveier mellom himmel og helvete» er delvis basert på Hoels egne opplevelser som tidligere rusmisbruker, dels på hendelser han mener det er en overveiende sannsynlighet for at kunne skjedd i rusmiljøet boken skildrer.

– Jeg vet hva jeg vil med historien, men jeg aner ikke hvordan det kommer til å bli mottatt.

– Og hva er det du vil med historien?

– Å vise hvordan det er å vaere rusmisbruker, og hvorfor, så umaskert som det lar seg gjøre. Skildringer av rusmiljø i bøker er ofte sett utenfra, uten at forfatteren har klart å få med seg viktige elementer som språk og sjargong. Jeg vil også vise hvor lett det kan gå ordentlig galt, sier Hoel om romanen som altså ikke er selvbiografisk, men drar på egne opplevelser fra det mangfoldige rusmiljøet.

– Mange hadde større grunner til å gå til grunne enn meg.

TITTELEN hadde han håpet skulle vaere mer subtil, men totalt sett er han fornøyd.

– Alle skjønner jo at det henspeiler på noe. Det er mye vi bruker snarveier til, og det er ikke nødvendigvis alltid så dumt, eller det fremstår ikke som en dum idé der og da. Som rusmisbruker er det lett å lure eller manipulere sosionomer, for eksempel. Som narkoman visste jeg akkurat hvilke knapper jeg skulle trykke på.

I boken er det enkelte figurer som også lar noen av snarveiene ligge, uten at det nødvendigvis er til egen fordel:

– Finn og Egil, for eksempel, som er karakterer i boken, de er av typen som har bestemt seg på forhånd at det skal gå til helvete. Det var det de ville, forteller forfatteren.

HOEL er vokst opp på Torshov i Oslo, en gammel arbeiderbydel i indre by. Han beskriver seg selv som flink på skolen, i idrett og som oppvokst i et hjem med trygge rammer.

– Jeg er vokst opp naerme Torshovparken, hvor det den gang var et aktivt rusmiljø, og hørte veldig tidlig skriking og skråling fra parken, sier Hoel, og legger til at han ble veldig tidlig fascinert av rusmiljøet. Men det tok lang tid før han brukte dop, sier han selv.

– Frem til jeg var 16–17 år gikk det bra med meg. Så begynte jeg å stjele piller fra fatter’n da jeg var et sted mellom 18 og 20, forteller forfatteren på sitt karakteristiske østkantmål.

Mange narkomane kommer fra belastede hjem, men dette er ikke tilfellet her, understreker Hoel.

– Rusen var på en måte akkurat det jeg manglet for å vaere lykkelig hele resten av livet. Men det går jo ikke an.

FORFATTEREN forteller videre om hvordan han syntes hasjrøyking så kult ut. Og om snarveien fra et rusmiljø til et annet, hardere rusmiljø.

– Når du først er inne i det miljøet er veien kort til miljøer med sterkere stoffer. Jeg kom egentlig borti amfetamin ved en tilfeldighet.

Lenge klarte han å balansere misbruket med skole og arbeidsliv. Etter et år på gymnas gikk en skolelei Hoel ut i arbeidslivet, først som trikkekonduktør i Sporveien, senere som bryggearbeider.

I midten av tjueårene tok forfatteren opp fag, begynte på en treårig utdanning innenfor nordisk, men til slutt endte han opp med å ikke fullføre på grunn av den blomstrende avhengigheten til opiater i ulike former, men også piller og noe alkohol.

– Da var jeg mer og mer fanget i rusgarnet, men jeg møtte jo opp til forelesninger og avla eksamen en stund, forteller Hoel, og legger til:

– Den største feilen jeg gjorde var å ikke ta det alvorlig nok til å søke hjelp.

I MANGE tilfeller ender tungt rusmisbruk i overdose og død, og han har mistet mange gode kamerater på dette viset opp gjennom årene. Hans egen historie skulle ikke ende på dette viset, oddsene til tross.

– Når forsto du at du måtte gjøre noen endringer og komme deg ut av misbruket?

– Det var rundt den tiden sønnen min Olav ble født, på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Det var forøvrig også da jeg for første gang fikk ideen til det som nå har blitt bok. Vi bestemte oss for å flytte til Farsund, som i seg selv var en stor avgjørelse.

Men veien frem til rusfrihet skulle bli lang og kronglete.

– Jeg klarte jo ikke helt å gi slipp på de pillene, da. Så skulle jeg gjøre «comeback» i Oslo på slutten av nittitallet, og det gikk helt på tverke. Det var i den perioden heroinen slo til på Torshov for alvor. Da husker jeg at jeg tenkte «er det ikke mer tael i deg enn at du måtte rote deg borti dette og»?

I 2002 fikk Hoel jobb i det som den gang het Farsunds Avis.

– Jeg har alltid vaert glad i å skrive, og tenkte at jeg kanskje skulle prøve å jobbe i avis, bare i 14 dager i første omgang. Det var en fantastisk dame nede på sosialkontoret som det het den gang, som sto på og skaffet meg en prøveperiode. Jeg fikk opprinnelig vaere i 14 dager, og nå har jeg vaert her i 16 år.

– Har jobben hatt mye å si for deg?

– Jobben har reddet meg helt. Jeg var jo gammel allerede da i jobbsammenheng, så siste tog var egentlig gått, men jeg klarte å slenge meg på den aller-aller siste vogna, forteller Hoel, og berømmer tidligere og eksisterende kolleger for hvordan han ble mottatt.

– Alle var veldig tålmodige med meg. Det hjalp nok at jeg var veldig aerlig om situasjonen min. Jeg var helt åpen overfor Steinar (Spjelkaviknes, tidligere redaktør i Farsunds Avis, journ. anm.) fra dag én, og han valgte å gi meg en sjanse, utrolig nok.

HOEL finner glede i både små og store ting.

– Jeg er veldig glad i å lese, og akkurat nå holder jeg på med «Og bakom synger skogene» av Trygve Gulbranssen, som jeg synes er fantastisk god. Jeg ser dessuten mye film. Så blir jeg også dypt glad når jeg oppdager noe som gir meg noe mentalt, gir meg indre føde, på en måte.

– Og så OL da, jeg ble helt rørt til tårer av Marit Bjørgen flere ganger under vinter-ol. Hun er jo et fantastisk menneske, forteller forfatteren.

– Hva gjør deg sint?

– Godt spørsmål. Jeg blir fly forbanna på arrogante og nedlatende mennesker med makt som utnytter posisjonen sin når de burde visst bedre. Det er menneskelig å ha fordommer, men folk som i utgangspunktet er ganske smarte, men som ikke gidder å bearbeide eller utfordre fordommene sine, kan gjør meg sint.

– Du skal feire lanseringen med et bokbad, hvordan står det til med nervene?

– Jeg gleder meg litt, men gruer meg mest. Jeg er ikke noen god taler, og å snakke foran folk. Jeg blir så lett nervøs. Så er det jo også et utleverende prosjekt, så jeg blir veldig naken.

– Jeg håper at folk skal kunne like boken uten å kjenne meg, legger han til.

Bokbadet holdes i Kulturbokhandelen Farsund Libris førstkommende torsdag kveld. Bjørn Hoel skal da samtale med Øystein Mikalsen.