Livet med døden
Erik Lande (30) har gjennom hele sitt liv hatt døden tett innpå seg. Han angrer ikke på at han valgte å gå i sin fars og bestefars fotspor. – Å ha en slik jobb gir mer enn det tar, sier han. Vi har fulgt 30-åringen i jobben som gravferdskonsulent.
– Den må litt til venstre... Der..! Litt tilbake!
Erik Lande er opptatt av detaljene. Det har han etter sin far, Svein Olav Lande, som drev Landes Begravelsesbyrå i flere tiår.
Blomster, kranser, lys og kiste må stå på linje. 30-åringen dirigerer, mens moren Bodil, som fortsatt er ansatt i firmaet gjør justeringene.
– Sånn. Nå tror jeg det er fint.
Om snaue to timer fylles kapellet av pårørende, venner og bekjente for å ta et siste farvel. Erik Lande er ute i god tid for å gjøre alt klart. Kisten med den døde i skal trilles inn. Blomster og kranser skal legges på plass, og gravstedet skal sjekkes. Små detaljer er store for Erik Lande.
– Det er ikke sikkert det er noen som ville ha lagt merke til det om blomstene ville ha stått noen centimeter skjevt, men det er viktig å vaere nøye. For de pårørende er begravelsen en viktig dag, sier lyngdølen.
FOR ERIK LANDE er begravelsen en i mengden. Selv har han kanskje bistått i mellom 500 og 600 seremonier. Derfor er han opptatt av å nullstille seg hver eneste gang. Det er han nødt til. Hvert dødsfall er ulikt. Det kan vaere eldre som har dødd en naturlig og ventet død, det kan ha vaert en trafikkulykke, eller det kan ha vaert et barn som har dødd.
– Overfor de pårørende ønsker jeg å kunne vaere roen i alt kaoset som oppstår i forbindelse med et dødsfall. For dem er det ofte første gangen de er i en slik situasjon, forteller han.
Vi sitter på kontoret hans i lokalene til Landes Begravelsesbyrå på Rom, like ved E 39.
Erik Lande er glad i kaffe. Han tar seg en slurk av kruset mens han ser ut i luften og prøver å svare på hva han mener er viktig i jobben som gravferdskonsulent.
– Og så er det viktig å lytte, og å ta seg god tid. Jeg har videreført min fars regel om at når man har samtaler med pårørende etter et dødsfall, har man ikke lov til å se på klokken. Da skal man vaere hundre prosent til stede. Det er kanskje den tusende samtalen for meg, men den første for den pårørende. Med noen pårørende varer samtalen i to timer. Med andre kan det ta sju timer, fordelt over flere dager. Alt er like normalt, forteller 30-åringen.
I FJOR OVERTOK han driften av Landes Begravelsesbyrå etter sin far Svein Olav Lande, som i sin tid tok over familiebedriften fra sine foreldre, Gunhild og Gunnar Lande, som etablerte bedriften på 1960-tallet.
– Å ha en slik jobb gir mer enn det tar. Det er meningsfylt å oppleve at man kan hjelpe pårørende et lite skritt videre på veien etter at de har mistet en av sine naermeste, sier Erik.
Det meningsfulle og det at man føler seg
Overfor de pårørende ønsker jeg å kunne vaere roen i alt kaoset som oppstår i forbindelse med et dødsfall. ERIK LANDE
til nytte tror han er årsaken til at veldig mange blir vaerende i yrket, når de først har begynt.
– Det er veldig få som slutter før de pensjonerer seg, forteller han.
Han har levd med døden tett innpå seg siden han var liten gutt.
Tidligere holdt virksomheten til i barndomshjemmet hans ved Lenefjorden.
– Jeg husker vi hadde kistelager innenfor garasjen, og min første jobb var å lage puter til kistene. Jeg tror jeg gikk på barneskolen da. Og jeg var ikke gamle karen da jeg var med pappa og hentet døde mennesker og var med og stelte lik. For meg var det en helt naturlig ting å gjøre, selv om jeg var ung, sier Erik.
Da han ble født for 30 år siden var det kun Svein Olav som var ansatt i familiebedriften. Siden ble Harald Tønnessen og Jan Arve Tjørsvåg ansatt, og senere ble firmaet bygget stein for stein med ansatte både i Flekkefjord og i Mandal, i tillegg til Lyngdal. Nylig etablerte han også en avdeling i Farsund igjen.
– Da jeg var liten, og det kun var to ansatte, hadde firmaet 350 begravelser i året. I dag har vi snaut 300. Den gangen var det mer en livsstil 24 timer i døgnet. Nå er alt i mye mer ordnede forhold, med vaktordninger og slikt, forteller 30-åringen.
Fra barndommen minnes han at faren Svein Olav kunne bli oppringt ved middagsbordet hjemme, i selskap og til alle døgnets tider der han fikk budskap om dødsfall.
– Vi hadde en privat telefon og en byråtelefon. Da byråtelefonen ringte forsto vi unger at vi måtte vaere stille, for da var det alvorlig. Jeg husker hvordan han kunne slå om på stemningen, sier Erik.
For ham og familien var det hverdagen. Verken for Erik eller hans eldre søsken har døden vaert knyttet til noe skummelt eller mystisk.
– Det var nok mer spesielt for naboene og vennene våre, legger han til.
ALLEREDE I UNG ALDER var han fast bestemt på at han ville prøve yrket han mer eller mindre var blitt født inn i. Men Erik tok fagbrev som tømrer, og var snekker i flere år før det ble en ledig heltidsstilling i farens firma i 2012.
– Planen var da å prøve seg litt, og teste ut hvordan det ville fungere, kombinert med familielivet. For egen del så visste jeg at jeg ville takle det, men det var mest for kona og resten av familien sin del at det var litt prøvetid først. For det er ikke til å legge skjul på at det er en spesiell jobb, sier 30-åringen.
Med unntak av et to ukers kurs, som går mer på praktiske ting knyttet til det å vaere gravferdskonsulent, behøver man ingen utdannelse for å tre inn i yrket.
– Det er ingen mal for hvordan man skal opptre. Det handler mest om å lytte, og hjelpe folk med det praktiske. Selv har jeg aldri mistet et barn, en ektefelle eller foreldre. Men jeg vet mye om det, etter å ha snakket med mange mennesker om det. Erfaring betyr mye, sier han.
Det siste året han drevet familievirksomheten videre. Faren Svein
Olav holder på med å pakke ut de siste eskene fra kontoret.
– Jeg vet ikke om jeg hadde gått inn i yrket om det hadde vaert som tidligere, med mer eller mindre døgnvakt hele året gjennom. Nå har vi ordnede arbeidsforhold med vaktordninger og flinke kolleger som gjør det mulig å ha fri og leve et tilnaermet normalt familieliv, sier han.
TELEFONEN RINGER. En sønn ringer for å fortelle at hans mor er død.
Erik Lande setter fra seg kaffekoppen. Han må ta en pause fra intervjuet.
Når det er snakk om dødsfall handler det om å vaere til stede 100 prosent.
Ti minutter senere er han tilbake. Etter å ha snakket med mannen som har mistet sin mor, måtte han kontakte sin kollega, med tanke på feste av en gravplass.
– Det blir noen telefoner i løpet av en arbeidsdag. Telefonen er mitt desidert viktigste arbeidsredskap. Det er utrolig mange praktiske ting som må ordnes, forteller Erik.
For å unngå å glemme ting har han et slags lappesystem foran seg på pulten.
– Man bør ikke ha for mange lapper på pulten på en gang. Det gjelder å få dem unna. Det er ikke noe saerlig å glemme ting i forbindelse med en begravelse. Heldigvis har vi vaert forskånet fra de verste tabbene, smiler han.
DET ER SOM REGEL slik et nytt oppdrag begynner, som for noen minutter siden, da Erik Lande fikk en telefon med et dødsbudskap.
– Noe av det første vi avklarer, som regel allerede under den første telefonsamtalen, er hva slags kiste som skal brukes. De aller fleste i vårt område bruker den tradisjonelle, hvite kisten. Deretter avtaler vi en samtale med de pårørende, der vi går gjennom mer formelle ting og praktisk planlegging rundt begravelsen. Den samtalen finner ofte sted samme dag, eller dagen etter, som regel hjemme hos folk, der de er i trygge omgivelser. Vanligvis er det godt for de pårørende å få begynt på prosessen man må gjennom, forklarer han.
Før samtalen med de pårørende har han ofte stelt den døde, lagt vedkommende i kisten, og fraktet kisten til seremonistedet.
Som sin far, pleier han å snakke om to ulike former for sorg: En god sorg og en vond sorg.
– Ofte, når det er snakk om en 90-åring som dør på gamleheimen, så snakker vi om en god sorg. Det er naturligvis trist, men da handler det mer om livets gang. Når for eksempel barn dør eller unge mennesker dør i ulykker, da snakker vi om en vond sorg. Uansett er det for oss som driver profesjonelt med dette saerdeles viktig å nullstille oss for hver gang. Man må i hvert enkelt tilfelle føle seg fram for å se hvordan de pårørende tar det. For hver dør jeg går inn for å ta den første samtalen, så dunker det noen ekstra hjerteslag. For min egen del er jeg trygg og jeg vet hva jeg holder på med, men jeg er ofte nervøs på de pårørende vegne, forteller Erik.
PÅRØRENDE KAN OFTE føle seg hjelpeløse når de har mistet sine naermeste. Det er så mange praktiske gjøremål som skal utføres. Livet er blitt kaotisk. Som pårørende tenker man ikke rasjonelt. Det er der Lande og hans kolleger kommer inn i bildet.
– Det første vi gjør i samtalene vi har med de pårørende, er å fylle ut alle offentlige skjemaer som skal til tingretten og kirkevergen, å sette opp dødsannonse og planlegge begravelsen. Det er ofte det de er nervøse og engstelige for å ikke få ordnet på riktig måte. Når vi har gått gjennom den formelle listen, så pleier de ofte å senke skuldrene, sier han.
Erfaringen han sitter igjen med etter flere hundre slike samtaler, er at de veldig ofte ender ut i latter. Humor er også en viktig del midt oppi det vonde.
– Det blir som regel noen gode samtaler, der det ofte dukker opp gode minner og opplevelser. Det er en del av det å bearbeide sorgen. Og så blir man veldig godt kjent i samtaler med pårørende, og man får et godt tillitsforhold, sier han.
MEN DET ER ALDRI noen fasit knyttet til dødsfall og samtaler med pårørende. Noen ganger er det ekstra vanskelig, også for familiefaren Erik.
– Det som gjør mest inntrykk er når barn har dødd og man flytter på tomme barnekister. Det blir liksom helt feil. Og man kjenner det ekstra når man selv har små barn. Situasjoner hvor man kjenner seg igjen fra sin egen hverdag blir også sterke. Det hender tårene triller på meg også, selv med den jobben jeg har, sier Erik.
Selv om pårørendes følelser går inn på ham, har han ofte sitt eget skjold som gjør at han kan vaere profesjonell i jobben sin.
– Noe går selvsagt mer inn på oss gravferdskonsulenter enn andre ting. Ved ulykker for eksempel, så har både brannvesen og politi en organisert debriefing etterpå. Det har ikke vi. Men ved stell av døde mennesker etter ulykker prøver vi alltid å vaere to, slik at vi har noen å prate med etterpå, forteller han.
Selv om han har sett mye faelt