Jeg mener ikke at kvin skal vaere like – ingen

En gang ble jeg kalt «lille venn» av en fremmed mann i dress og slips.

Det begynner å bli en del år siden nå, men jeg husker hvor satt ut jeg ble. Hadde ordene kommet fra et naert familiemedlem, en venn eller en kjaereste, så hadde det vaert én ting. Men dette var en fremmed, voksen mann i dress og slips, som jeg møtte ute på jobb som ung journalist. Det var tre av dem bak et bord, og de skulle intervjues av meg. At han ene syntes det var passende å tiltale meg slik, sier noe om hvordan enkelte menn ser på kvinner. En ung, mannlig kollega hadde neppe blitt møtt av de samme ordene.

Dette er som nevnt lenge siden. Jeg har vaert innom en del aviser i årenes løp, og hvilken av dem jeg jobbet for da dette skjedde er ikke nøye. Men jeg kan si såpass at det ikke var etter at jeg begynte i Lister for syv år siden. Da hadde det nemlig ikke gått upåaktet hen.

NOEN MENER det ikke lenger er nødvendig å markere kvinnedagen 8. mars i Norge. Jeg er ikke blant dem som går i tog eller står på de høyeste barrikadene. Men dagen er fremdeles viktig.

Jeg har aldri gått inn for å føre en bevisst kvinnekamp, men jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans – og dét er etter min mening det grunnleggende i hele kvinnekampen. Rettferdighet.

Jeg mener ikke at kvinner og menn skal vaere like – ingen er like. Men vi skal vaere likestilte og ha samme rettigheter, muligheter og plikter. Det handler om likeverd og gjensidig respekt.

Når disse tingene er blitt rokket på gjennom oppveksten min, så har jeg sagt fra. Fordi det rett og slett er urettferdig. Dette har tydeligvis vaert på kanten for enkelte, for jeg har som ung kvinne fått røde strømper i gave akkompagnert av rå latter fra en mannlig bekjent. Rødstrømper er antagelig noe av det verste både han og en del andre menn vet.

«RØDSTRØMPER er en betegnelse på enkelte feministiske aktivistgrupper i den nye kvinnebevegelsen i 1960- og 1970-årene som gikk inn for mer radikale løsninger av kvinnesaks- og likestillingsproblemer. Betegnelsen, som i ettertid har fått en negativ klang, stammer opprinnelig fra det eldre ordet «blåstrømpe», som fra midten av 1700-tallet ble brukt som spottende betegnelse på velutdannede vestlige kvinner, og senere om kvinnesaksforkjempere», heter det i Store norske leksikon.

I forkant av denne lørdagskommentaren ba jeg mine venner på Facebook skrive ned hva legger i blant annet begrepene rødstrømpe og feminisme. Ordet mannehater gikk igjen om rødstrømpene. Intet mindre. Heller ikke feminisme stod spesielt høyt i kurs.

Ifølge Store norske leksikon er feminisme «en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn».

Det er tydelig innholdet i dette begrepet er blitt ilagt andre betydninger av en del mennesker:

de

«KVINNFOLK SOM mener de er bedre enn menn til absolutt alt», var en kvinnelig venns betegnelse på feminisme. «Det motsatte av likestilling. Jeg opplever feminisme som en bevegelse som fremdeles vil ha et skeivt styrkeforhold, men med motsatt fortegn av det tradisjonelle. Feminisme og mann-sjåvinisme er liksom det samme på hver sin ende av skalaen», skrev en annen (mann). Da var det mer nyansert fra denne mannen: «Bevisst holdning til kvinners kamp for likestilling, gjerne tenderende til det aktivistiske».

Det som i utgangspunktet handlet om «frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn» oppfattes tydeligvis av en del som negativt pr. 2018; som en ekstrem bevegelse som KUN tenker på kvinners posisjon i samfunnet og setter kvinner og menn opp mot hverandre.

Som en Facebook-venn formulerte det, og fikk gehør for hos av flere: «Moderne feminisme er blitt en navlebeskuende kvinnefiendtlig øvelse der en venstreradikal elite har tatt totalt eierskap over hele bevegelsen. De bestemmer ut fra ideologiske hensyn hva som er misogynisme (hat, fordommer og forakt mot kvinner) eller ei. Dette medfører at de skyver fra seg store horder av kvinner som rett og slett ikke kjenner igjen eller kan relatere seg til sakene de fremmer».

DETTE HANDLER jo igjen om at ingen er like. Heller ikke kvinner. Vi har veldig mange forskjellige meninger, også om typiske kvinnesaker. For mens noen mener at nakenhet og porno kan vaere kvinnefrigjørende, så mener andre det stikk motsatte. Akkurat dette er ikke en debatt jeg hiver meg uti, bortsett fra at jeg mener stikkordet både her og i alle andre saker må vaere valg. Såfremt kvinner velger selv – og da mener jeg virkelig har et reelt valg – så skal ikke jeg dømme.

Jeg nekter eksempelvis å bli sett ned på fordi jeg begynte å jobbe fullt igjen før minstemann var ett år, like lite som jeg ser ned på kvinner som velger å vaere hjemme. Skal kvinner og menn bli likestilte, så må begge kunne velge selv uten å føle seg presset av forventninger fra samfunnet og folk rundt seg. Det gjelder både menn som ønsker seg inn i helsevesenet, kvinner som peiler seg inn mot mekanikeryrket, hjemmevaerende menn og kvinner, og kvinner som vil jobbe som frisører.

ET AV DE FØRSTE årene jeg jobbet i avisen her i Farsund markerte vi kvinnedagen med en reportasje om kvinner i typiske mannsyrker. Jeg var feig og turte ikke si noe der og da, men jeg husker at jeg tenkte «har vi ikke kommet lenger??». Misforstå meg rett. Det er helt supert at kvinner velger typiske mannsyrker, hvis det er det de ønsker. Men det skulle liksom bare mangle i vår moderne tid. Hadde saken vaert på trykk et par tiår tidligere, så ser jeg at saken hadde stilt seg annerledes. Eller kanskje dette er en større greie for sørlendinger enn ellers? Min nye landsdel henger som kjent litt etter på likestillingsfronten… Beklager (litt) hvis jeg tråkket på noen taer nå.

Uansett. Det er i arbeidslivet forskjellen mellom kjønnene kommer klarest til uttrykk. I 2016 var en gjennomsnittlig bruttoinntekt for kvinner 359.000 kroner, mens det samme for mannen var 522.900 kroner. Forskjellen er på 163.900 kroner. Det er en del. I 2017 var heltidsansatte kvinners gjennomsnittlige månedslønn 88,1 prosent av menns gjennomsnittlige månedslønn. I fjor jobbet 35,9 prosent av alle sysselsatte kvinner mellom 15 og 74 år deltid. Tilsvarende tall for menn var betraktelig lavere;

14, 7 prosent. Jeg fortsetter: Litt i overkant av en av tre ledere i Norge er kvinner, mens under en fjerdedel av topplederne er kvinner. Dette til tross for at kvinner har langt høyere utdanningsnivå enn menn.

DET ER MANGE FORKLARINGER på hvorfor det er slik. Noe henger nok sammen med at