På heimebane

Mikkelsen er ikke noe typisk feministidolkort skriver Dagbladets anmelder Marie Kleve, som forklarer det med at hun tar utfordringer og trolling med en resignert «sånn er det»-holdning, og vil ikke vaere martyr. Ikke anstrenger hun seg for å bli likt heller. Så kan en vaere enig eller uenig i en slik karakteristikk.

UTTRYKKET på heimebane gir meg mange assosiasjoner, langt utover den nye og mye omtalte serien. Mens språkrådet og andre brukte mye tid på å skifte navnet på serien fra hjemmebane til heimebane, naturlig nok da innspillingen har skjedd i «nynorsk landskap», vil jeg i dag dra det litt lenger. Jeg vil reflektere litt over begrepet heimebane – de ulike heimebaner, når er vi på heimebane og dette med å kanskje oppleve å aldri eller veldig sjelden å vaere på heimebane.

Typiske feminist – idolkort er heller ikke dekkende for kvinnene jeg fikk oppleve på arrangementet KICK Talks på Libris Farsund på kvinnedagen. Jeg ble oppløftet og imponert over offensiviteten, perspektivene og handlekraften disse kvinnene formidlet.

DEN AMERIKANSKE dikteren T.S Elliots ord « I love to be moved, I hate to be pushed» sier også mye. Vi kan bli flinkere til å stole mer på oss selv og tørre å ta flere sjanser. Det vil også medføre at vi feiler litt på veien, men det viser jo bare en menneskelig side ved oss. En side som også vil kunne føre oss naermere andre. Vi har fortsatt en vei å gå for et likestilt samfunn, og her tenker jeg på likestilling i vid forstand - der inkludering og mangfold er viktige fokusområder. Her kan vi klart bli bedre, fra holdninger til reelle handlinger i praksis, for å få et enda mer likestilt og inkluderende miljø, der mangfoldet får større rom.

For det trenger vi, både for den enkelte – men også for lokalsamfunnet vårt. Vi trenger alle ressursene som er der ute, det handler i stor grad om å oppdage dem. Slik kan flere av oss få muligheten til å vaere på heimebane på flere arenaer, både hjemme, på jobb og i fritida. Da må vi tilrettelegge, men det handler også om å gripe de mulighetene som ligger der, det har vi et eget ansvar for. Det å interessere seg for mer enn hva som skjer i eget liv, det å ta litt mer samfunnsansvar og engasjere seg kan vaere en god oppskrift for et rikere liv og større tilhørighet. FOR Å FREMME et likestilt miljø, må vi også jobbe med våre egne holdninger til folk rundt oss – hva vi uttrykker. Hva vi gir aksept, og hva vi dyrker fram og heier på legger føringer for omgivelsene våre. Har vi for eksempel grunnleggende respekt for det som ikke alltid er A4, og må vi bli ENDA flinkere til å bryte noen av de gamle, tradisjonelle mønstrene? Livet er et usikkert prosjekt.

Vi støter på mange reelle utfordringer. Som enkeltmennesker og i arbeidslivet kan vi også fort støte på en del mer tenkte problemer – som kan nøre opp om forestillinger som begrenser oss i forhold til å trives og fungere, og der vi fort kan risikere å gjøre heimebanen om til bortebane. For et par uker siden, denne gangen på Huset på Feda, hadde jeg igjen gleden av å oppleve Ingvard Wilhelmsen, norsk lege og professor med hypokondri som spesialfelt. Sjef i eget liv. Her setter han søkelys på tankene våre, vår grubling og bekymring, om usikkerhet og risiko, fortid og framtid, liv og død. Han forteller oss hvordan vi opp i alt dette kan bli mer litt mer sjef i våre egne liv, og ikke la bekymringene styre hverdagen. Et foredrag som med en dose selvironi utfordrer oss med tanke på ansvar, frigjøring og tankesett, for at vi kan få det litt bedre. Jeg tar med et lite sitat som ble brukt, for å synliggjøre hvordan vi mennesker ulikt angriper situasjoner: «Noen tror de er for gamle til å endre seg. Andre mener at det er på høy tid å gjøre noe før det er for sent.».

Å LEVE PÅ en heimebane som svikter. Denne uken har vi i Kvinesdal gjennom utstillingen og foredrag om «Hvis klaer kunne fortelle» fått et naert og sårt innblikk i barn og unge som lever på en heimebane som svikter. Barn som har vokst opp i hjem hvor tilliten deres er blitt misbrukt fordi de voksne har problemer. Det er en følelsesmessig og sterk utstilling – der vi gjennom bilder og historier får naert innblikk i hvordan voksne i naere relasjoner svikter og gjør grove overgrep mot forsvarsløse barn og unge. Hvert plagg som er utstilt har sin egen historie, for å kunne skape gjenkjennelse og erkjennelse, og det gjør vondt å sette seg inn i hvordan det er å vaere så liten og ikke få hjelp. Men det er samtidig nødvendig og viktig å sette søkelyset på, og gir oss en kraftig påminner om ansvaret vi har som enkeltmennesker og som ansatte i oppvekst – og helsesektoren for å si fra når vi har mistanke om vold og overgrep. Det er vår plikt, barn er prisgitt engasjerte, trygge og gode voksne for å få et godt liv og en god utvikling i livet. For de av dere som ikke har vaert på utstillingen, kan jeg anbefale å ta en tur innom kulturhuset for å se på utstillingen i helga.

Skolene har satt temaet på dagsorden, for å øke bevisstheten rundt dette. Det merkes også på egen heimebane, der ungdommene har vaert veldig opptatt av dette - og det har blitt noen ekstra samtaler i sofaen på kveldstid. Så er det viktig å følge opp, slik at barn som har noe på hjertet her både får mulighet til å si fra, og at alle som har vaert og sett på får fordøyd så sterkt materiale sammen med trygge voksne.

EN HEIMEBANE med mange krav.

Vi er utsatt for mange krav og forventninger i dagens samfunn. Hvordan kan vi – barn, ungdom og voksne, navigere og oftere kjenne på at vi er på heimebane i de ulike omgivelsene vi befinner oss i? Ulike handlemåter, reaksjonsmønstre, signaler vi gir til kjenne og hva det er vi heier fram forteller mye til omgivelsene våre. Vi må ha fokus på i større grad å verdsettes for den vi er, og ikke for prestasjonene våre. Samtidig må det vaere lov å vaere god, og å lykkes med sine ulike prosjekt, og jeg tror vi kan nok bli enda flinkere til å heie hverandre frem og unne hverandre å lykkes. I små samfunn er det også en viktig egenskap.

Å få muligheten til å jobbe i oppvekst og kultursektoren, må gå under definisjonen heimebane for min del. Samtidig tar det litt tid å gi slipp på min forrige jobb/ min forrige heimebane. Etter mange år i aksjon ute i klasserommet i naer kontakt med hovedpersonene, elevene, har jeg nå en litt annen rolle. Det er veldig spennende og givende, men krever selvsagt tilvenning og omstilling. Jeg tar med meg det jeg har erfart og laert fra min forrige jobb, og lar det bli en viktig del når jeg nå skaper meg en ny heimebane. Det er mange opplevelser og ikke minst mennesker, små og store, som har vaert med og formet meg.

«Klokere blir man sammen med andre». God helg!