Rini-fange nr. 1798
Allerede dagen etter, 31. mars, var laererne på vei ut fra Grini til det ukjente. I lastebiler ble de kjørt til Lysaker stasjon for innlasting i kuvogner. 45 mann med bagasje i hver vogn. På Loenga var det lang stans, før toget kjørte nordover. Dørene var boltet på utsiden, så ingen kunne slippe ut. Det var kaldt og trekkfullt, så laererne satt rygg mot rygg for å holde varmen. De hadde ikke fått med proviant, og måtte lage WC i det ene hjørnet av vogna.
Mange sto på stasjonene og vinket. På Lillestrøm sang en stor flokk «Ja, vi elsker», før tyske soldater grep inn og spredte dem.
KLOKKEN HALV TRE om natten ankom toget Fåberg stasjon ved Lillehammer. Fangene fikk to minutter til å forlate vognene. Deretter fulgte en times oppstilling for telling av de 500 som transporten besto av. Deretter springmarsj 4 km til Jørstadmoen.
«Det ble knekken for mange. De som ikke klarte å baere bagasjen lenger, slapp den ned i snøen, og de tyske vaktene hadde sin største fornøyelse med å sparke den ut i vegen. Tyske soldater med påsatte bajonetter passet på at tempoet var på topp – 10 mann skulle bli skutt for hver laerer som klarte å rømme, ble det opplyst, så utsiktene til å stikke av var ikke saerlig lyse for noen av oss», skriver Rødland.
Klokken seks om morgenen var de fremme, og ble dyttet inn i naermeste brakke til de sto som sild i ei «tønne».
SKJAERTORSDAG 2. april var i alt 686 mann samlet på Jørstadmoen, da flere laerere var kommet fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. Nå fikk de et nytt ultimatum om å skrive under innmeldelsen.
Rødland jobber på kjøkkenet, og har mer enn nok å gjøre fra halv syv om morgenen til ti om kvelden. Dermed slipper han den «utmattelsesgymnastikken» som de øvrige fangene må igjennom for å redusere motstanden mot å undertegne innmeldingen i Laerersambandet.
«Dødsdansen» fortsetter, og flere havner på sykeavdelingen. Blant dem er Trygve Nøtland.
PÅSKEAFTEN 4. april skriver Rødland at han besøker sin gamle laerer så ofte han kan, men må gjøre det i forbindelse med springmarsjen til WC og tilbake igjen, for da å legge veien om sykebrakka. Nøtland er meget skral og naermest forvirret til tider. Rødland deler rasjonen sin med ham. 6. april snakkes det om at flere har bukket under på grunn av overanstrengelse, og at fem har gitt seg og skrevet under erklaeringen.
Forholdene blir stadig verre. 10.april, skriver Rødland:
«Nøtland klarte ikke mer. Han hadde ingen annen mulighet til å klare påkjenningen, om han skulle ha klart å fortsette med oss – så jeg bad ham besøke Løvenskioldsgt. 1 og hilse fra meg. Stemningen lysere på ettermiddagen etter at de som har gitt seg dro ut av porten. Gad vite hva som skal bli av oss som er igjen – mange teorier svirrer blant fangene.»
Dagen etter var det utsortering av 500 mann som skulle sendes til ukjent sted – resten skulle tilbake til Grini. Rødland havnet blant de førstnevnte. 28. april ankom han Elvenes konsentrasjonsleir, som ligger 10 km fra Kirkenes.
I SIN DAGBOK beskriver Rødland inngående både den slitsomme reisen nordover og hverdagen i leiren, der han ble satt til å arbeide som kokk.
4. november ble 360 laererfanger sendt sørover igjen – sammen med 400 russerfanger. Det ble en dramatisk reise med båt og tog, før Rødland endelig kunne gjenforenes med familien på Østbanestasjonen i Oslo 21. november.
Merknad: 1 I Løvenskioldsgt. bodde både svigerforeldrene, Thora og Johan Johnsen og Rødlands kone, Ingrid.