Sterkt forkjølet

Sykdom kommer aldri beleilig. Det er noe uønsket, uvelkomment og kjelkete over sykdom, selv om det i mitt tilfelle bare dreier seg om en altfor langvarig forkjølelse. Men det føles ille nok, når dager og netter blir fullstendig preget av harking og hosting som gjør meg svaert ugrei å vaere sammen med. Og planer og oppgaver blir forpurret og endret. Andakten på Fedaheimen må avlyses og det spøker for søndagsskolen jeg har lovet å delta på. Jeg er ikke god til å takle slikt.

Men så må jeg ta meg i å tenke på mine venner som virkelig er alvorlig syke, som baerer på det som truer livet. Så blir jeg skamfull over å vaere så selvopptatt og selvmedlidende, for noe som antagelig er borte før denne andakten blir lest.

For kanskje gir dette en gyllen mulighet for å roe ned.

Det står fortalt om Jesus og disiplene at de samlet seg og fortalte om alt det det de sto opp i av viktige oppgaver. De var nok inne i en intens og meningsfylt tjeneste for Jesus. Mange trengte hjelp og mange ville høre dem. Men midt i alt det viktige, sier Jesus: «Kom med meg til et ensomt sted hvor vi kan vaere alene, og hvil dere litt». Mark.6,31. Å tro på Jesus er få vaere med i livet, bruke tid og krefter på å hjelpe andre, men det er også å vaere litt alene med Jesus og de naermeste – og hvile. Hvile er ikke misbruk av tid, men en nødvendig del av livet og troen.

Jeg lurer på om forkjølelsen var det som denne gangen skulle til for å gi meg litt ekstra hvile. Det er en som hele tiden jobber for å vende det vonde til noe godt!

Nå skifter jeg lommetørklede og takker Gud.

Ha en fin dag!