Andreas Tore Andreassen til minne
Vår venn og kollega, Andreas Tore Andreassen, lektor ved Eilert Sundt vgs., falt død om utenfor sitt barndomshjem på Vågsvoll for noen uker siden mens han arbeidet med ved. Han er dypt savnet.
Andreas var spesiell. Tidlig skalla med langt skjegg, litt profetisk, men han tok tidlig avstand fra de kristne profetier. Han ble lagt merke til og tatt hensyn til av nesten alle han møtte og saerlig av de som ble naermere kjent med ham, som kom han inn på livet. Det kunne ta litt tid. Det gjaldt oss som arbeidet sammen med ham, og de som han arbeidet for, nemlig elevene. Det var nok ikke alle som alltid forsto og verdsatte hans gode vilje når han tilbød seg å hjelpe dem med elevøvelser og eksamensforberedelser i sin fritid. Han var også en stor støttespiller for dine realistkollegaer, og stilte villig opp om det var bruk for ham.
Han hadde sine meningers mot og ga ofte uttrykk for dem, ikke sjelden i ganske kraftige ordlag og med et tydelig kroppsspråk. Møter med mer av det samme, irriterte Andreas. Men tok han feil, var han mann for å kunne innrømme det.
Andres var en naturens og miljøets mann. Som en Espen Askeladd fant han forskjellige gjenstander på sine sykkelturer. De tok han med seg til skolen: noen ganger en død fugl, eller noen blomster eller insekter. Funn som levendegjorde undervisningen i fagene hans: biologi, naturfag og kjemi.
Andreas hadde en saerlig evne når det gjaldt fotografering, noe som resulterte i utallige bilder. Bilder av barn, mennesker og hendelser hjemme og ute; dyr, innsekter og natur. Han eksperimenterte med forskjellige teknikker og lagde bilder på sin spesielle måte.
Stort sett brukte han sykkel på sin ferd hjemmefra til skolen og tilbake. Over 3 mil hver dag, i snø og regn, på isete veier, i med- og motvind. Og sykkelen, den var ikke alltid den mest moderne og letteste salget. Ny eller gammel, på jobb skulle han. Modne bjørnebaer eller sopp forsinket ofte hjemturen om høsten. Det han fikk med seg, delte han gjerne med de han kjente.
Det er saerlig en episode med Andres som gir et lite innblikk i hans vaere- og tenkemåte på et ganske spesielt vis.
«I dag var jeg heldig», sa han en dag på morgenmøtet på personalrommet. «I dag var jeg heldig. Jeg punkterte på Lunde.» Han var nesten framme. Det sier noe om sykkelen og det sier mye om Andreas og hva han forventet av sin kjøredoning. God tid hadde han lagt inn, før han skulle møte kollegaer og elever.
Han bodde i Borhauggarden, men hørte til på heimegården på Vågsvoll og i Vågsvollviga, der han trødde trøan etter Pappa. Der hadde han tidvis sauer, høns og kaniner og til slutt duer. Han var glad i alle slags dyr. Men best likte han dyr som produserte og dyr som han kunne «ede». Som han sa det. I drivhuset vokste det grønne og røde som han delte med andre.
Andreas var Listelending av sinn og handling; sparsommelig, kasta lite, men samtidig så raus. Han bodde stort sett bare blant venner, som hjalp hverandre når det trengtes.
Andreas var ikke lagd for de store anledninger. Han følte seg mest hjemme i små, trygge og gode lag, med danske og/eller norske venner og familie. Trivdes når det lå smalahove eller fisk på bordet, med passende drikke til, gjerne øl og dram. Noen ganger også en «rullings».
Han fikk stolt oppleve Tore og Hanne og det gledet ham stort at barndomshjemmet ble restaurert og fikk nye beboere. Det ble liv igjen på Vågsvoll. Så kom farfarsfølelsen plutselig. Det tok litt tid før han fikk smaken på barnebarnkaramellen. Men etter hvert smakte den så hjertelig godt, eller som han sa: «Tenk å trille verdens fineste Malia på Fyrveien.»
Våre tanker går til Tore, Hanne, Tristan og Malia, Solveig og Vigdis.
Takk for følget, Andreas.