Påsketur med eggkok

I årene etter krigen var påsketur med eggkoking en familietradisjon.

Før vi la i vei, pakket mor og jentene en stor nistekurv med all slags godsaker, og andre kurver ble fylt med kokekar og nylagte påskeegg - godt innpakket i avispapir. Så trasket vi i samlet flokk til Blomfeda og og tok stien opp til Ingritjønna.

På veien kunne det hende at vi karan brøt ut og dannet en fortropp som med dempet stemmebruk snek seg fram over høydedragene for om mulig å få et glimt av elgen. Det var spor etter den både her og der, og ett år braste den gjennom buskaset like foran oss.

OPPE PÅ Ingriåsen var det fri utsikt helt til havet. Der samlet vi kvist og kvast og gjorde opp bål mellom tre høvelige steiner som kanskje var lagt til det bruk av steinalder-folket. Så hardkokte vi eggene som jentene forsiktig hadde båret med seg. Det var vanlig at vi puttet bjørkekvister med modne knopper ned i vannet. Når de kokte med, ble eggene ble gule.

Deretter hentet far friskt vann og kokte kaffe til de voksne. «Kaffe blir aldri så god som når den kokes på vann fra en sildrende fjellbekk», pleide han å si.

Var det fint i vaeret kunne vi bli sittende på åsen en god stund og peke ut steder i synsranden som vi aldri tidligere hadde sett fra en slik synsvinkel, steder som vi slettes ikke visste navn på. Og far var orakelet som tilsynelatende hadde svar på alt hva vi så og pekte på.

Men det er nå rart med det ...

VI KARAN speidet helst etter skogsfugl som ble støkt opp av andre turgåere og fløy fra den ene furulunden til den andre. Gjevest var det likevel å kunne peke ut et par skrikerørn (musvåk) som våryre hadde vendt tilbake fra vintertrekket og nå kretset høyt på himmelen.

Var det surt og kaldt i vaeret, ble vi ikke sittende så alt for lenge på toppen av bergnuten, men brøt opp og tok en omvei hjemover. Da trasket vi ned den skogvokste lia som strakte seg helt fra Ingriåsen og ned til elva Lygna i dalbunnen. Omtrent midtveis krysset vi Skoddeveien, som egentlig ikke er noen «vei», men en utvidet sti tilpasset kløvhester og krøtterbølinger. Fra Skoddeveien og ned mot åna imponerte vi storebror Ludvig og de seks søstrene med å peke ut store bjørkestubber som stod nakne igjen og «blødde» sevje etter vinterens vedhogst.

De dristigste fulgte så den slopen som hesten Freia hadde formet i terrenget når hun forspent stubbslede trakk vedstokkene ned til kjøreveien som tyskerfangene hadde anlagt langs Bringsjord-siden av Lygna.

Etter en forfriskende «samling i bånn», tok vi veien hjemover og kom fram til slettelandet ved Strømnes.

ETT ÅR FIKK vi oss en stor overraskelse der på veien. Da kom vårt jevngamle søskenbarn, Edvin, kjørende ned Strømnesbakken med en velvoksen geitebukk forspent kjerra. Far hans, onkel Tobias, hadde sydd og klinket sammen grime og en vakker tilpasset bringsele* med kviggjord, og så hadde de snekret en hendig liten tohjuls kjøredoning der Edvin satt og kusket geitebukken.

Selv om Edvin var raus og lot oss prøvekjøre ekvipasjen både fram og tilbake, var det ikke til å unngå at resten av hjemveien ble tung og lang. Før vi nådde framom Norbakk skiftet tvillingene farge til grønn misunnelse, og det var ingen trøst å få fra en far som bestemt avviste at det var plass til en geitebukk i fjøset, og fra en mor som mer enn antydet at hun hadde nok med å holde styr på de to geitebukkene hun allerede hadde.

I årene før krigen, i ungdomstiden til