Tretten hvite italienere
I gamle dager var det ikke tilgang på nylagte egg hele året.
Ut på vinteren sluttet hønsene å legge egg og gikk over på sparebluss, dels fordi det var mørketid, dels fordi det under «eggtørken» automatisk ble knappet inn på fóret. Først ut på vårparten, når telen gikk av jorda og det ble tilgang på meitemark og vårgrønne spirer kom eggleggingen i gang igjen. Dette er grunnen til at egg symboliserer påsketiden.
Fra mine guttedager husker jeg at min mor, en dag ut på ettervinteren, beklaget at hun ikke kunne tilby pannekaker, da vi sultne og forfrosne etter en lang sledetur kom hjem fra vedskogen med stokkelasset. Grunnen var, som hun sa, at i mørketida sluttet hønsene å legge egg.
VERKEN KJELL eller jeg var tilfreds med manglende tilgang på pannekaker, og besluttet å gjøre noe med det. En søndag tidlig i mars, hadde det snødd kraftig hele formiddagen, men så klarnet det opp og solen tittet fram. Tiden var kommet til å vise dumme høns at mørketiden var over.
Mens mor og far tok seg en hvil inn på kammerset etter søndagsmiddagen, snek vi oss ut i hønsehuset og åpnet luka ut til hønsegården. Etter en del rabalder ble 13 hvite italienere (gallina bianca) drevet ut, og luka forsvarlig stengt bak dem.
DA VI KOM oss ut for å se hvordan det gikk med hønsene i vintersola, var det fullstendig sirkus på gårdsplassen. Vi hadde glemt at hønsegården var blitt nedsnødd i løpet av formiddagen, slik at hønsenettingen nå bare var på høyde med et hagegjerde. Det vi ikke visste, var at høns blir fullstendig snøblinde i solbadet snø. Tretten høns i hvit forkledning flakset i halvblinde rundt på gårdsplassen og opp i Hasselnøttlia under Vågefjell, hvor de med skrik og skrål dumpet i bakken etter fortvilte forsøkt på å treffe greiner de kunne vagle seg på. NÅ JA, de inne på kammerset fikk klaerne på seg i fykende fart så snart alarmen gikk. Moren så nok for seg at de ekstra slantene hun tjente på å levere egg til handelsmannen nå hadde gått fløyten. Men heldigvis for moren og tvillingene og de som gikk rundt og solgte lodd på bok til inntekt for misjonen i Kina og i Zululand, gikk det rimelig bra.
Etter en intens klappjakt mellom snødryssene hasseltraer, ble tolv høns fanget inn og tint opp. Den trettende høna ble aldri funnet. Derimot fant vi revespor høyt oppe i lia under Vågefjelli dagen derpå, og de som var i den innvidde kretsen - dvs. vi mannfolka - vekslet megetsigende blikk, rystet langsomt på hodet og sukket oppgitt; oi, oi, oi, før vi stilltiende lot alt håp fare og trasket hjem.
Ett er sikkert; det drøyde ekstra lenge før det kom pannekaker på bordet den våren.