Er det bra å bare vaere positiv?

Både før og under påsken har det vaert overstrømmende mange «god påske»meldinger. I utgangspunktet er det selvsagt fint at vi er positive og ønsker hverandre vel, og melder god påske, god dag, god jul, god 17. mai, god natt, god morgen, god sommerferie, god bedring og så videre. Men er vi virkelig så opptatt av andres ve og vel at vi hele tiden må si ifra om det? Hva er det vi egentlig mener?

DET BLIR selvsagt spekulasjoner fra min side. For det første er jeg helt sikker på at for mange ligger det oppriktig ønske om at man vil andre vel. Men noen ganger tenker jeg at det kan ligge noe annet bak. For jeg vet av erfaring, at hvis man legger på «og så ønsker jeg alle mine Facebook-venner en «god natt», eller for den saks skyld «god påske», så strømmer det på kommentarer og likerklikk.

Jeg har en mistanke om at noen flere tenker det samme. At det like mye dreier seg om et ønske om å bli sett, og få bekreftelse på at man er innafor. Da er det viktig å vise at man er positiv, tenker positivt om seg selv, sine venner og om samfunnet generelt, virker det som.

NOEN GANGER er det som legges ut så positivt at man kan lure på om det er mulig at noen har det så bra.

Jeg snakket med en dame her om dagen, som har mange barn selv. Hun reagerte kraftig på en blogg hun hadde lest, som har mange følgere. Her fortalte den kvinnelige bloggeren om hvor flott det var å ha mange barn.

– Det er ikke bare moro å vaere småbarnsmor. Det kan faktisk vaere veldig vanskelig, fortalte hun jeg snakket med. Her er et lite utdrag av det hun postet på Facebook:

«Jeg kjenner at jeg blir litt oppgitt av å lese om alt det som hele tiden er positivt med så mange småbarn, og begge foreldrene også er i full jobb. Jeg føler jeg kan skrive av erfaring her. Da barna mine var små var jeg mange ganger så sliten at jeg så stjerner og bare hadde lyst til å gå å gjemme meg noen dager. Jeg savner blogginnlegg som viser den virkelige verden. Det er vel en liten sjanse for at alt faktisk bare er perfekt i denne familien».

Hun avslutter innlegget slik: «Ja til blogg, men også stort ja til å dele utfordringene!»

FOR DET Å FREMSTILLE alt som så flott og fint uten å løfte frem utfordringer kan på sikt bidra til å kaste blår i øynene på folk, og å underslå viktig kunnskap og erkjennelse av hvordan ting egentlig er, tenker jeg.

De samme utfordringene møter man i aller høyeste grad når man er journalist i en lokalavis også. De gangene vi skriver om de «positive» sakene, som selvsagt er viktig nok, er det mye ros å hente, og mange klapp på skulderen å få. De er også enkle å lage. En slipper å ta de vanskelige telefonene for å hale ut kommentarer fra folk som helst ikke vil snakke med deg, slik man må når problematiske ting skal skrives om.

Også noen av våre lesere synes lite om at vi tar opp kritiske forhold. Jeg har til og med hørt, av relativt oppegående folk, at avisen kun burde holdt seg til positive glad-nyheter. AT MAN I HOVEDSAK legger smørsida til på Facebook kan jeg til en viss grad forstå, men i en seriøs avis?

For det første bryter vi en viktig del av samfunnsoppdraget vårt. I Vaer Varsomplakaten står det blant annet: Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det understrekes også at pressen skal ivareta viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

DET Å HA det bra, er ikke det samme som det synes på overflaten. Det er normalt at ting går opp og ned. Ingen kan bare ha det fint. Om du vinner 10 millioner i Lotto blir du selvsagt kjempelykkelig en stund. Men etterhvert som hverdagene melder seg vil gleden avta og bekymringene innta deg. Hvordan skal jeg forvalte disse pengene, og bør jeg dele med noen? Bør jeg slutte å jobbe, og bare reise av sted?

Det følger ansvar med mye penger, et ansvar ikke alle klarer å baere.

INGENTING er uproblematisk i lengden. Innerst inne vet vi det alle sammen. Det beste utgangspunktet for å ha det bra er å erkjenne at livet går opp og ned, noen ganger veldig langt ned. Men det avtar gjerne, og det hjelper ingenting å prøve å skjule det.

Det er nettopp gjennom å få problematiske ting frem i lyset at man kan nøste opp en løsning. Å late som alt er bra er det siste man bør prøve på. Livet er ikke enkelt for noen, en kan prøve dem som vil. Men av og til blir det enklere når man deler sine bekymringer. Ikke minst så forstår man at man ikke er alene.

Er det noe blogginnlegg og Facebook flommer over av så er det positivitet i ymse former.