Årsak til fattigdom

Et økende antall barn her i landet vokser opp i familier under fattigdomsgrensen. Statistikken kan fortelle at antallet har passert 100.000. Problemet har vaert kjent i årevis, politikere over hele partispekteret har erklaert at sånn kan vi ikke ha det, og løftene om å «utrydde barnefattigdom» har tidvis sittet løst. Mindre utbredt er viljen til å analysere innholdet i statistikken, selv om erkjennelsen nå siger inn. På et seminar under Høyres landsmøte sist helg gikk i alle fall naeringsminister

Torbjørn Røe Isaksen rett på sak: Økende barnefattigdommen skyldes nesten utelukkende innvandringen.

I BEFOLKNINGEN totalt er tre av fire i arbeidsfør alder i jobb, mot under halvparten blant dem med afrikansk bakgrunn, litt flere for dem som kommer fra land i Asia. 37,8 prosent av innvandrerbarn, uansett herkomst, lever i lavinntektsfamilier, mot stabilt 5,5 prosent av de etnisk norske. Isaksen kan støtte seg på det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget, som leverte en solid dokumentasjon for at økt arbeidsdeltagelse må vaere en helt sentral strategi for å sikre velferdsstaten og bevare den norske samfunnsmodellen.

UTVALGET ADVARTE imidlertid mot å redusere sosiale ytelser overfor flyktninger, ut fra risikoen for at flere havner i et utenforskap i samfunnet. Å justere trygdeytelser og andre velferdsordninger og samtidig styrke den arbeidslinjen alle i utgangspunktet er enige om. Her ligger en av vår tids fremste politiske utfordringer. Som et ferskt eksempel vedtok Høyre-landsmøtet å knytte gratis kjernetid i barnehagen til en aktivitetsplikt for foreldrene. Tanken har mye for seg. Men slike skjerpelser må ikke ramme barna - og deres fremtidige muligheter til å komme inn på arbeidsmarkedet.

DERFOR GJENSTÅR det en del arbeid med detaljene i forslaget. For i det store bildet handler det om å hindre at utenforskap og fattigdom går i arv. Om så skulle skje, og med fortsatt innvandring, blir det ikke bare et spørsmål om økende forskjeller, men om et velferdssamfunn som mister sin baerekraft. Derfor kreves det brede politiske løsninger, basert på realisme – og uavhengig av «Listhaug-retorikk». Men dette igjen fordrer et visst monn av enighet om sammenhengen mellom innvandring og fattigdom.

” I det store bildet handler det om å hindre at utenforskap og fattigdom går i arv.