Hasj i butikk?

Foran Venstres landsmøte til helgen børstes det støv av tanken om å legalisere hasj, cannabis og enkelte andre narkotiske stoffer. Forslaget, som vil skape debatt og oppmerksomhet, åpner for salg i kontrollerte former - med det formål å flytte handelen bort fra et kriminelt og kynisk marked som flommer over av stoffer med ukjent innhold. Som en naerliggende modell for lovlig omsetning nevnes Vinmonopol-ordningen. Et like naerliggende spørsmål som da melder seg, er hvor langt denne modellen skal kopieres. Alkohol er som kjent belagt med høye avgifter, i likhet med tobakk og annet som staten ut fra et folkehelsehensyn vil vi skal bruke mindre av. I de gode hensikters navn – og ut fra hensynet til balansen i statsbudsjettet - har disse avgiftene blitt en statlig melkeku.

Skal Staten på litt sikt gjøre seg like avhengig av narkotikaavgifter? Eller skal narkotika bli den eneste avgiftsfrie varen - bortsett fra moms, formodentlig – i denne kategorien, og hva slags signaler vil det gi? Når Vinmonopolet, navnet til tross, har en begrenset og tidvis synkende markedsandel, skyldes det ikke bare taxfreeshopen på flyplasser og ferger. Storstilt smugling og et velorganisert, illegalt forhandlernett er en merkbar konkurrent til Polet.

konkurransefaktoren kan neppe vaere annet enn pris. En annen konkurransefaktor, saerlig overfor de mest utsatte brukergruppene, kan vaere styrken på det som tilbys. Og videre: Staten bruker betydelige ressurser for å begrense forbruket av skadelige, men lovlige nytelsesmidler. Å legalisere visse narkotiske stoffer og samtidig arbeide for at faerrest mulig skal gjøre bruk av tilbudet, kan unektelig få et anstrøk av statlig dobbeltkommunikasjon.

Den regjeringen Venstre nå er med i har nylig nedsatt et utvalg til å forberede en rusreform, basert på en dreining fra politi og straff til helsevesen og behandling. Et fornuftig prinsipp, som et bredt stortingsflertall står bak. Et enda større flertall vil hindre at legalisering kommer inn i mandatet. Muligens vil en egen Venstre-utredning kunne gi utvidet innsikt, noe som kan ha sin nytteverdi, sammen med sunn fornuft og et åpent sinn – forutsatt at man ikke tror på snarveier til en mer formålstjenlig narkotikapolitikk.

Å legalisere visse narkotiske stoffer og samtidig arbeide for at faerrest mulig skal gjøre bruk av tilbudet, kan unektelig få et anstrøk av statlig dobbeltkommunikasjon.