Uheldig rollespill på Farøy

For hvordan kan man vaere reguleringsmyndighet og tungt avtalebundet selger på en og samme eiendom? Hva må til for at forvaltningslovens regler for inhabilitet trigges?

I et innlegg i Kommunal Rapport fra 2016, diskuterer jussprofessor Jan Fridthjof Bernt nettopp dette. Han skriver at «kommunens privatøkonomiske interesser kan noen ganger utgjøre et utenforliggende hensyn – noe som kan føre til at vedtak blir ugyldig». Bernt, som kanskje er Norges fremste fagmann på forvaltningsrett, konkluderer med at en kommune som grunneier faktisk kan vaere inhabil i reguleringssaker der den selv har betydelige økonomiske interesser.

STRIDEN RUNDT utbyggingen på Farøy har for alvor blusset opp igjen de seneste ukene. Det krangles om arkitekturen på de planlagte leilighetene. Om påstått utsiktstyveri som følge av høyden på nybyggene. Om utfylling i havnebassenget og privatisering av offentlig arealer. Og om hvorvidt lovens krav til medvirkning fra lokalbefolkningen er overholdt. Blant mye annet.

Fremst i de verbale skyttergravene står naboer på øya, utbygger, arkitekter, politikere og faktisk også enkelte kommunale byråkrater. Men folkemøtet om byutvikling som ble arrangert i forrige uke i aulaen på Eilert Sundt videregående skole, vitnet om at saken engasjerer flere enn de som berøres og involveres direkte. Ropene om å få på plass en ny byplan før politikerne foretar den endelige behandlingen av reguleringsforslaget på Farøy blir stadig flere og høyere. Få snakker likevel om det som har skapt situasjonen på Farøy; nemlig kommunens pinlige partnerskap i Farsund Vekst AS. At davaerende ordfører Stein A. Ytterdahl (Ap) og rådmann August Salvesen ønsket å stoppe handelslekkasjen til nabokommunene gjennom å få på plass et shoppingsenter på Nordkapp, er forståelig. At de to kommunetoppene gikk til byens rikeste familie for å få gjennomført prosjektet, kan man også til en viss grad skjønne. Men resten av historien er knapt til å fatte.

FARSUND KOMMUNE satt med kjøpesentertomta. Det mest naturlige ville vaere å selge den på den åpne markedet og la private ta seg av utviklingen av eiendommen. I stedet valgte kommunen som kjent å bli med som Glastads partner i utviklingselskapet Farsund Vekst, som fikk kjøpe den kommunale Nordkapp-tomta ferdig utfylt og byggeklar for 25 millioner kroner.

Men det stoppet ikke der. Også kommunens strandlinjeeiendom på Farøy og Glastads parsell på 210 kvadratmeter ved siden av bensinstasjonen ble inkludert i dealen gjennom separate opsjonsavtaler. Hvorfor den offentlig eide Farøy-tomta, ofte kalt byens indrefilet, ble ofret for at Farsunds skulle få kjøpesenter, fremstår fortsatt som en gåte.

Men det ble den. I opsjonsavtalen fra mai 2011 går det frem at Farsund Vekst skulle betale 10,5 millioner kroner for den 1900 kvadratmeter store eiendommen. Kostnadene med riving av eksisterende bebyggelse og ny infrastruktur, skulle kommunen ta. I tillegg forpliktet kommunen seg til å sørge for omregulering av eiendommen til «bolig- og/eller naeringsformål». For avtalen er tydelig: Uten omregulering, ingen handel. Og ingen kjøpesenter ...

Med andre ord: Opsjonsavtalen fra 2011 binder langt på vei kommunen til en omregulering på Farøy. Lovligheten i dette, tør ikke jeg vurdere. Men jeg reagerer på rolleblandingen, som i beste fall må vaere tvilsom.

POLITIKERNE skjønte etter hvert at de måtte komme seg ut av Farsund Vekst, før investeringene ble uhåndterlig store. Men kjøperne til kommunens halvdel i utviklingselskapet stod ikke akkurat i kø. Kun Glastad var interessert. Resultatet ble deretter.

Exit-avtalen fra Farsund Vekst, vil bli stående som en av de dårligste handler i norsk kommunehistorie. Prisen måtte vaere reell, for ikke å bryte kommuneloven. Men Glastad nektet selvsagt å vaere med på et kontantoppgjør. Enden på visa var at kommunen fikk betalt i rettigheter til å bygge to etasjer på taket av kjøpesenteret.

Taktomta ble taksert til 23 millioner kroner. At disse byggerettighetene reflekterer prisen, er godt mulig. Men jeg blir overrasket hvis kommunen noen gang setter opp som mye som et spikertelt på Nordkapps tak.

MEN EXITREGNINGEN var større enn som så.

Før kommunen var helt ute av Farsund Vekst, måtte Ytterdahls etterfølger i ordførerstolen, Richard Ivar Buch, signere en helt ny opsjonsavtale for Farøy-tomta. Men helt andre premisser.

Den mest i øynefallende endringen i avtalen, er utvidelsen av eiendommen. Kommunen gir fra seg en ekstra strandlinje på rundt 150 meter, som tilfeldigvis er identisk med området som ligger foran Glastads private feriehus. Det skjer uten at prisen på 10,5 millioner kroner endres.

Enda mer interessant er det likevel at den nye avtalen binder kommunen til å gi Glastad lov til å bygge minst 2400 kvadratmeter med boligareal. Gjøres ikke det, reduseres prisen kommunen får for Farøy-tomta. Tidsfristene endres også, uten at jeg skal gå inn på det.

I BEGGE opsjonsavtalene, både den fra 2011 og den fra 2015, understrekes det riktignok at «partene er innforstått med at kommunen ikke kan forhåndsbinde sin forvaltningsmyndighet». Spørsmålet er om Farsund kommune bør vaere forvaltningsmyndighet på Farøy i det hele tatt.

I sagaen om Farsund Vekst, er Glastad er blitt sittende med bukta og begge endene. Byråkrater og politikere på Husan er, høyst selvforskyldt, blitt presset opp i et hjørne som gjør at de ikke lenger har den handlefriheten som en kommunal reguleringsmyndighet bør ha.