Kurs og makt i Ap

HEt trøndersk nettverk og en mektig og maktbevisst partisekretaer utgjør en økende utfordring for partileder Støre og for Tajiks kronprinsessestatus.

adia Tajik forteller at 1.-maiinvitasjoner strømmer inn etter at partifellene i Haugesund og Sauda strøk henne av plakaten. At andre vil rydde plass på talerstolen, overrasker jo ikke. Men det forteller en del om situasjonen i Ap når nestlederen nektes adgang i sitt eget hjemfylke på arbeiderbevegelsens samlingsdag. Beslutningen knytter seg til partiledelsens håndtering av Acer-saken. Tunge Lo-forbund og en lang rekke Apordførere har gått imot den tilknytningen til EUS energibyrå som partiet sluttet seg til – og sikret flertall for

– på Stortinget. Jonas Gahr

Støre fremholder at Ap fikk gjennomslag for viktige krav overfor regjeringen, men han skal slite for gjennomslag i den interne kommunikasjonen i denne saken.

ALT SOM HAR med EU å gjøre, har en latent sprengkraft innad i Ap. Og anklager mot partiledelsen om ikke å lytte til grasrota, vekker ubehagelige minner. Acer-striden er blitt noe av en nøkkelfaktor i brytningene – eller famlingen – om politisk retningsvalg for et kriserammet Ap. Partiet er ikke kommet på fote etter fjorårets feilslåtte valgkamp og historisk svake valgresultat. Ikke minst har Metoo-oppgjøret og forvisningen av Trond Giske har lagt beslag på tid og krefter.

I INNEVAERENDE UKE har Støre måttet bruke tid på spørsmål fra mediene om Giskes nye rolle i Trøndelag Ap, tre måneders tid etter at han måtte trekke seg fra sin verv. Det som nå er blitt det største fylkeslaget, og som utgjør en viktig maktbase i partiet, er i gang med å opprette et «idénettverk» med sikte på et mer «lyttende, raust og folkelig» parti. Partisekretaer Kjersti Stenseng hyller Giskes engasjement og markedsfører seg selv som en garantist for å «tydeliggjøre Aps profil på venstresiden».

ET TRØNDERSK NETTVERK og en mektig og maktbevisst partisekretaer utgjør en økende utfordring for partileder Støre og for Tajiks kronprinsessestatus. Det handler om retningsvalg og om komme igjennom prosessen uten åpen strid av typen endring i 1.-maiprogrammet. Blir det en ny vår for rødgrønt samarbeid og skarpere fronter, med redusert lyst til brede stortingsforlik? Det blir interessant å se hvilke signaler – 1. mai og videre fremover - som kan lokke avventende Ap-velgere ned fra gjerdet og opp av sofaen.