Tør du ikke? Da bør du kanskje!
Å fryse er noe av det verste jeg vet. Derfor bestemte jeg meg for å bade ute i sjøen denne uka.
Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; jeg er på mange måter en pyse. Det er en hel del jeg synes er skremmende, ubehagelig og skummelt. La meg ta noen eksempler:
HØYDER: Jeg har en lei tendens alltid til å skulle opp på fjell og i tårn og på utkikksplasser. Og så angrer jeg. Dypt, ekte og inderlig. Redsel for høyder er egentlig en rasjonell frykt ettersom man faktisk kan stupe strake veien ned i døden. Hardt og brutalt. Meeeen; hvor lenge har Lista fyr stått der, trygt og steilt? Det er noen år. Likevel ble jeg plutselig helt sikker på at hele tårnet kom til å falle over ende dersom jeg skulle finne på å lee på meg da jeg var på toppen sist. Jeg reddet derfor heroisk livene til alle som var der oppe ved å stå med ryggen godt plantet til veggen og ikke bevege på noe annet enn blikket. De skulle bare visst.
PASSERE FOLK i flokk (når jeg er alene): Folk er alltid mye tøffere sammen. Gi dem noen øl, og de blir enda verre. Det er uberegneligheten og faren for å bli dratt inn i en ubehagelig og uønsket samtale jeg er litt redd for.
Mørket: Jeg har ikke kontroll på omgivelsene rundt meg og hva som befinner seg i naerheten. Bruk av lommelykt gjør det bare verre ettersom det da blir enda mørkere i mørket.
Kjelleren: Jeg har alltid vaert redd for enkelte rom i husene jeg har bodd opp igjennom årene. Uten spesiell grunn. Jeg bestemte meg for ikke å bli husredd da vi kjøpte egen bolig. Det funket. Unntaket er når mannen i huset «lurer» meg til å se skrekkfilm. Dere aner ikke hvor mange skumle karakterer det plutselig er plass til i kjelleren. Spesielt høye, mørke nonner med hvit hud og døde blikk. Jeg. Tør. Ikke. Gå. Ned. Dit. Alene. På. Lang. Tid. Etterpå. Selv. Om. Jeg. Er. Voksen.
MINGLING: Det er mye jeg ville valgt foran å skulle vandre rundt og småsnakke med folk jeg ikke kjenner. Sitte alene hjemme og se en halvdårlig serie på Netflix eller luke i hagen, for eksempel. Og jeg er ikke spesielt glad i hagearbeid. God mingling krever at man fremstår som interessant og interessert. Antagelig ville jeg mye heller sittet i gangen og klappet hunden til vertskapet. Det er ikke fordi jeg ikke liker mennesker, men fordi jeg av natur er mer introvert enn ekstrovert når det gjelder samhandling med fremmede mennesker. Jeg blir usikker, sjenert, varm og småsvett og veldig oppmerksom på at jeg blir varm og småsvett, og da har man det jo gående. Nylig ankom jeg til det jeg trodde skulle vaere en hyggelig samling av 5-6 venninner. Da jeg åpnet døren, ble jeg møtt av lyden av over 20 damer. Jeg kjente verten og én eneste til, og ble (selvfølgelig) sittende på et bord mange mil fra tryggheten. Hadde jeg visst settingen på forhånd, så hadde jeg antagelig blitt hjemme. Dessverre.
Jeg sier dessverre, fordi jeg har SÅ godt av å bli utsatt for tingene jeg bevisst og ubevisst prøver å unngå. Og det har du også. Jeg tør vedde på at jeg er langt fra den eneste som har både forståelige og helt tullete ting jeg finner på å bekymre meg for eller vaere litt redd for. For enkelte mennesker styrer dette livene deres.
– ANGST ER en del av livet, men irrasjonell angst kan bli en svaert dårlig følgesvenn. Når vi har angst, om det er for ting eller mennesker, får vi en lyst til å unngå. Alt for mange kommer inn i ulike avvergeprosesser, forteller psykolog og seniorrådgiver Anders Skuterud i Norsk psykologforening.
Det kan på mange måter vaere behagelig bare slippe å forholde seg til ting man ikke liker. Unngå det. Ta en omvei. Men på den annen side kan denne løsningen bli veldig innsnevrende med tiden. Skuterud forklarer det slik: «En får angst når en kjører gjennom en tunnel og i verste fall slutter en å kjøre i tunneler. En ser en mus i kjelleren og tør ikke gå ned. En opplevde at en dummet seg skikkelig ut i en sosial sammenheng og begynner å unngå de menneskene. På slike måter kan angst føre til at vi innskrenker livet. For noen blir livsområdet mindre og mindre og til slutt kan vi ikke gå ut av døra».
Jeg er heldigvis ikke der, men at pyseligheten påvirker livet mitt og til en viss grad holder meg tilbake, det er udiskutabelt. Og det irriterer meg. Så i fjor bestemte jeg meg for å ta tak.
Prosjekt «Avpysifisering» ble iverksatt. Ideen er å bevisst gjøre ting jeg egentlig ikke vil, har lyst til eller tør. Da snakker jeg ikke om rasjonelt sett farlige ting. Det er ikke snakk om å risikere liv og lemmer, men å utfordre meg selv, mest psykisk. Å hoppe ut av den vennlige komfortsonen. Eller krype, i det minste.
Noe av det skumleste jeg kan tenke meg av «normale ting» er å prate foran en forsamling. Jeg har vaert forlover i ett bryllup og grudde meg helt fra innbydelsen kom på grunn av talen man må holde. Forsamlingen trenger ikke vaere så stor, heller. Folk som kjenner meg vet dette. Nylig ringte min kollega og gode venninne Mona (Wikøren) meg for å spørre om jeg kunne tenke meg å holde et foredrag om journalistikk for om lag 10 mennesker dagen etter. Jeg svarte nei nesten før hun var ferdig med å stille spørsmålet. Men så pushet hun meg. Sa jeg burde kvinne meg opp. At dette var et trygt tema for meg å prate om. Egentlig ba hun meg om å se til å skjerpe meg og ta utfordringen! Bare med litt mykere ord. Og slike folk trenger jeg rundt meg. Noen som ser mer i meg enn jeg kanskje gjør selv.
ETTER HVERT gikk det sakte, men sikkert opp for meg at det kanskje kunne vaere et alternativ å faktisk si ja. Så gjorde jeg det, da. Og grudde meg som om jeg skulle opp til en veldig vanskelig og veldig viktig muntlig eksamen. Men så gikk det helt
fint og etterpå følte jeg meg bra. Jeg hadde utfordret en skrekk og mestringsfølelsen kom sigende.
Min påstand er uten tvil at man for å vokse innvendig innimellom bør utsette seg for ting man ikke trodde man skulle tørre. Psykologen er enig.
– Vi bør strekke oss og gjøre ting vi ikke tør. Vi tåler å presse oss. All angstbehandling handler om å eksponere seg for det en har angst for. Vi må overvinne angsten.
Det er det samme i livet generelt. Vi trenger å ta utfordringene for å komme videre i vår livsmestring. Når vi gjør ting som vi ikke trodde vi turde, så får vi først angstreaksjoner som spenning i muskler, vi kan bli tissetrengte, svette i hendene og kanskje skjelve litt på hånda. Alt forklarlige, fysiske reaksjoner. Når vi har gjennomført er det lettelse, glede og mestringsfølelse, forklarer Skuterud gjenkjennelig.
Det er viktig å legge til at det er et men: - Men dessverre er det litt mer komplisert. Hvis vi går løs på utfordringen, men mislykkes kan det føre til at vi blir mer engstelige. Mislykkes vi mange ganger kan vi bli resignerte og gi opp, opplyser psykologen.
Å UTFORDRE MEG SELV er ikke nytt for meg. Allerede som helt ung prøvde jeg å overvinne sjenansen ved å vaere med i amatørteater. Litt senere i livet la jeg merke til at jeg aldri gikk i skjørt. Jeg hadde fått for meg at det ikke var for meg. Dermed bestemte jeg meg for å gå i skjørt hver eneste dag i en uke. Det var ubehagelig først, men så kom jeg over en kneik og begynte å føle meg litt fin. Etter dét fikk jeg en ny frihet når det gjelder klaer. Videre var tanken på å gå på kino og kafé helt alene utenkelig, så det gjorde jeg. Jeg liker det fremdeles ikke, men vet at det går helt fint.
Dette er ment som konkrete råd til deg som har det som meg.
LA MEG STARTE på avslutningen ved å gå tilbake til begynnelsen. Noe av det verste jeg vet er å fryse. Når jeg kjører forbi svart hav på vinteren tenker jeg at der har du mitt mareritt; falle i sjøen i kulden. Jeg har ikke badet i sjøen i Norge på sikkert 25 år. Det er for kaldt, også om sommeren. Her måtte det avpysifisering til! Tirsdag denne uken bestemte meg jeg meg derfor for å dukke meg i sjøen. Jeg vurderte å dra til Badehuset i byen, men siden jeg ikke kunne risikere å bli sett, kjørte vi til Paradisbukta. Der var det ingen. Selvfølgelig ikke! Det var jo bitende kaldt med den sure vinden som rådet – og jeg angret like mye som jeg hutret på hvor dum jeg hadde vaert som hadde spurt hjemme om de trodde jeg kunne klare det. Både han som sa ja og han som sa nei motiverte meg.
Den sinte, hvesende svanen som holder til i bukta var imidlertid ikke spesielt motiverende. Heller ikke det svarte havet, som kan romme mye mer enn vi aner… Uansett; la meg komme til poenget. Jeg gjorde det. Jeg hoppet ikke akkurat i det, men jeg klatret i det minste ned stigen fra bryggen, senket hele kroppen ned i det tullete kalde vannet og klatret opp igjen. Skeptiker-sønnen på brygga ble en smule imponert der han stod og frøys, godt kledd i vinterjakken sin. Kanskje bor det mer i den halvgamle moren hans enn han hadde trodd??
MEN FOR Å vaere aerlig, egentlig var det null problem. Det var bare å bestemme seg. Likevel var jeg litt stolt etterpå, for dersom du hadde spurt meg for en uke siden om jeg hadde klart å dukke meg i sjøen i begynnelsen av april, så hadde jeg uten tvil svart nei.
I det store og hele er dette forsvinnende små ting. Jeg redder ikke akkurat verden. Men jeg redder meg selv fra meg selv. Litt etter litt.
(Men om jeg tør utfordre høydeskrekken i ekte avåpysifiserins-ånd og hoppe i fallskjerm? Der er jeg mer skeptisk. Det er viktig å kjenne og respektere egne begrensninger. Tror jeg).
Ha en god og grensesprengende helg!