Kjaere Gud, jeg syndet har

Det finnes ingen «supermennesker» som aldri gjør noe galt. Heller ikkje Bibelens persongalleri lar oss møte de feilfrie. Abraham, «troens far», løy for å berge sitt eget skinn. Isak bedro sin bror. David brøt inn i en annens ekteskap. Jesu disipler sviktet sin Herre da det røynet på, mens Paulus omtaler seg selv som den største synderen av alle.

Vi lever under syndens og dødens lov. Det er ikke uten grunn at vi ved hver eneste gudstjeneste møter oppfordringen til å bøye oss for Gud og bekjenne våre synder. Hver eneste dag blir våre tanker, ord og gjerninger preget av selvopptatthet og hardhet. Iver etter makt og posisjon gjør at vi kan tråkke på hverandre.

Evangeliet lar oss møte Guds løftesord inn i våre nederlag. Apostelen Peter fornektet Jesus før han ble korsfestet, ja, bannet på at han ikke kjente ham. Etter oppstandelsen møtte Jesus disippelens svikt ved å spørre: «Elsker du meg?» Deretter fornyet han sit tillit og sitt oppdrag til Peter.

Den som ber om tilgivelse møter en Herre som på forhånd har strakt hånden imot oss. Vi må ta ansvar for våre liv, også for våre synder og nederlag. Samtidig har vi en Gud som kan tilgi og rense – og som gir mulighet til å begynne på ny. I en litt mer ukjent barnesang skriver Liv Norhaug om dette.

Noen vil snu ryggen til når jeg ikke har vaert snill. Jesus aldri vender seg bort frå meg.

Jesus, takk at hånden din alltid holder fast i min. Hjelp meg du, så ikkje eg slipper deg.

Leiv Gunnar Skiftun, sokneprest i Kvinesdal