Klar for maraton

– Det er langt og lengre enn langt, men jeg ble fristet til å løpe hele maratondistansen, sier Kirsti Elin Eltervåg Andersen.

Kirsti Elin Eltervåg Andersen er blant dem som i dag kaster seg ut i helmaratonløypa under Farsund Maraton.

Hun og løpevenninnen Marta Tveit hadde opprinnelig tenkt å løpe halvmaraton under dagens Farsund Maraton. Men halvannen uke før løpet, bestemte de seg for å endre distanse - de går for 42.195 meter i dag.

Andersen debuterte på maraton i Farsund. Dagens løp blir hennes andre maraton i Farsund og det sjette maratonløpet så langt i løpekarrieren, som forøvrig startet for sju år siden.

VI TREFFER Andersen i hagen hennes i Vanse fredag, åtte dager før løpet. To små, nydelige valper kikker nysgjerrig ut av hagedøren.

– Vi fikk dem 16. mai. I april måtte vi dessverre avlive den gamle hunden vår som ble syk. Da ble det fryktelig tomt her. Det er veldig koselig med valper – selv om det er litt arbeid, smiler Andersen.

49-åringen begynte å løpe for sju år siden da Laubejentan ble etablert i mai. Det var på forhånd annonsert trening på Huseby. Andersen, som aldri hadde trent løping tidligere, bestemte seg for å møte opp for å se hva dette var.

– Jeg hadde ikke løpt en meter tidligere. Jeg husker vi sto på stranden og Elisa Egeland sa at vi skulle løpe en viss distanse. Jeg tror det var rundt 50 meter og jeg tenkte at det ikke gikk an å løpe så langt.

Andersen ler litt.

– For å si det slik – når jeg kan, så kan alle. Hvis noen hadde sagt til meg for sju år siden at jeg skulle løpe maraton, så hadde jeg ledd godt. Og hvis noen hadde sagt det til meg for åtte år siden, da hadde jeg i alle fall ledd.

DET FØRSTE MÅLET hun og de andre i løpegruppen satte seg var å delta på Strandmila i august samme år.

– Hva tenker du nå når du ser på progresjonen din?

– Jeg kan nesten ikke skjønne det.

Det sosiale betyr ufattelig mye. Jeg blir så glad av det. Jeg gruer meg aldri til å trene. Noen ganger kan vaer og vind gjøre det litt surt, men da kan man ty til alternativ trening som intervalltrening på tredemølle, for eksempel, sier Andersen og legger til:

– Men det beste er jo å trene ute. Det gjør mye med humøret. Alt blir bedre når man løper. Og når man deltar i et løp man har trent mot og når målet, så er det jo bare gøy.

Andersen legger ikke skjul på at maraton i Farsund oppleves som hardere både fysisk og mentalt sammenlignet med andre løp.

– Det er jo ganske øde og lite folk langs løypa. I tillegg er vinden en utfordring, spesielt hvis du får motvind på returen fra Lista. Da blir det tungt, sier hun.

ANDERSEN HADDE aldri valgt maraton én gang til i Farsund hvis det ikke var for at løpevenninnen løper distansen sammen med henne. Tveit og Andersen trener mye sammen og finner et tempo som de begge er komfortable med. Beslutningen om å endre distanse tok de i fellesskap. – Vi er gode til å snakke. På slutten, når vi er slitne, kan det vaere at vi ikke har så mye å snakke om, men det er ikke så farlig. Man er som regel ikke slitne samtidig underveis i løpet, så da hjelper vi hverandre med å holde motivasjonen oppe. Når det gjør vondt mentalt, så er man ikke alene. Det er en trygghet, forklarer hun.

– Hvilket løp er din beste maratonopplevelse?

– Det må jo vaere Berlin i 2014. Det er det fineste maratonløpet med enormt mye folk langs hele løypa. Vi var heldige med vaeret og det var ikke en meter av løpet hvor det ikke var folk. Det er masse underholdning og musikk langs løypa, og publikum heier på alle. Du blir virkelig hjulpet frem, sier hun og legger til:

– Og med norsk flagg på t-skjorten, fikk vi ekstra hjelp av nordmenn blant publikum. Det var en god opplevelse.

– Hvor mye trener du?

– Jeg forsøker å løpe tre ganger i uka, men det varierer litt. Noen ganger dukker det opp ting slik at jeg ikke får det til. I tillegg prøver jeg å variere litt med styrketrening i tillegg.

– Hvor langt løper du for å bli sterk nok til å løpe maraton?

– På mandag løp jeg 23 kilometer, rundt Lista. Jeg hadde nok følt det bedre om jeg hadde hatt en tur på 35 kilometer før løpet, men nå er jeg blitt så trygg på distansen. Det går nok bra, smiler Andersen.

– Når begynner det å gjøre vondt?

– Det er på 30 kilometer at det begynner å gjøre vondt. Men da har vi rundet Lista og er på vei tilbake. Det hjelper. Men som sagt så har vinden mye å si. Vind i ryggen på returen er det beste.

ANDERSEN POENGTERER at hun synes det er bra at det er lagt opp slik at de løperne som ikke er så raske som de beste får starte en time tidligere enn hovedstarten. Men denne løsningen vil de bli innhentet mot slutten av løpet og ha mer folk rundt seg når det virkelig begynner å bli tøft.

– Ved Hanangervannet møter vi dessuten halvmaratonløperne. Man blir ikke alene på vei inn de siste kilometerne. Man kan prøve å holde ryggen på en annen løper for å holde tempoet oppe. Det hjelper veldig.

– Hvordan trener du den siste uka før løpet?

– Det blir ikke så mye trening før løpet. Jeg tenker det blir en tur tirsdag og en på torsdag, men bare 8–10 kilometer i rolig tempo for å holde kroppen i gang.