Oppgjør med ukultur i trafikken
– Jeg husker bilisten som sa: «Kan dere ikke flytte liket – vi skal rekke et fly».
– Trenger vi å ta frem mobilen og dokumentere at vi har Vip-plass på scenarioet mellom liv og død som utspiller seg? spør bilberger Asle Hauan i et Facebook-innlegg som har vekket enormt engasjement.
Ordene tilhører Ove Fjeld i Hunsbedt bilberging. Hverdagen for han og kollega Asle Hauan er preget av hensynsløse bilførere som setter deres liv og helse på spill mens de hjelper andre bilister som har vaert uheldige.
– Jeg er alltid redd når jeg står på E39, sier Hauan.
BILISTERS OG PUBLIKUMS oppførsel provoserer på flere måter. For halvannen uke siden var Hauan og Fjeld på et oppdrag i Mandal. Det var en dødsulykke. Hendelsen var så opprivende at Hauan valgte å skrive et innlegg på Facebook. Innlegget har vekket enormt med engasjement. Innlegget er torsdag ettermiddag likt 1160 ganger og delt 872 ganger.
– 16. mai skjedde det en stygg ulykke igjen på E39 i Mandal. Vi i Hunsbedt bilberging ble rekvirert for å hjelpe Viking i Kristiansand med bilberging. Der kom jeg i snakk med en veldig hyggelig politibetjent, og det han delte med meg er en av grunnene til jeg publiserer dette nå, skriver Hauan.
Han beskriver videre hvordan mange nysgjerrige tilskuere var på ulykkesstedet. Politiet ba publikum om å holde avstand slik at nødetatene kunne gjøre jobben sin. Hauan forteller at folk gikk opp i skogen, forbi sperringer på ulykkesstedet, for å komme naermest mulig med mobiltelefonene sine.
– De svarte frekt tilbake at de hadde full rett til å gå i skogen. Ingen kunne nekte dem det, forteller Hauan og legger til:
– I ulykkesbilen sitter en mann, en ektemann, pappa og bestefar. Han er fastklemt i ett bilvrak, er bevisstløs og trenger å bli frigjort av brannvesenet.
I det mye delte innlegget skriver Hauan: – Trenger vi ta det snap-bilde av han? Trenger vi å ta frem mobilen og dokumentere at vi har Vip-plass på scenarioet mellom liv og død som utspiller seg her? Det viser seg etterpå denne mannen mistet livet i ulykken.
I samme innlegg beskriver han hendelser han har opplevd selv på oppdrag. Vi blir med Hauan på oppdrag for å kjenne på virkeligheten som bilberging. Hauan deler sine erfaringer i håp om å skape debatt, refleksjon og holdningsendring blant bilister flest.
– «Kjør med ved» bør vaere noe voksne også tenker på, sier han.
POLITIFØRSTEBETJENT Patrick R. Vollen var innsatsleder ved ulykken i Mandal 16. mai. Han forteller at politiet fra tid til annen opplever at enkelte setter sine egne behov foran redningsarbeidet.
– Enkelte har dessverre en så stor trang til å komme seg naermest mulig ulykkesstedet for å se, at de ikke skjønner at det er med på å komplisere arbeidet vårt, og i ytterste konsekvens hindre oss i å gjøre det vi er der for. De kan ha vaert vitne til hendelsen og føler derfor at de har en rett til å
vaere på stedet, sier Vollen og legger til:
– Vi ønsker selvsagt å komme i kontakt med vitner som kan gi oss dyrebar informasjon om hendelsen, men alt til sin tid.
Han oppfordrer vitner til å vaere tålmodige.
– Så kontakter vi dem når vi er ferdig med redningsarbeidet.
Vollen påpeker videre at det å hindre nødetatene i sitt arbeid i ytterste konsekvens kan ende opp med at man blir pågrepet og/ eller anmeldt.
– Vi oppfordrer derfor folk som ikke skal vaere med på redningsarbeidet til å bli vaerende i sine biler. Det er med på å gjøre åstedet mer oversiktlig.
HAUAN FÅR MELDING om en bilist som har punktert ved Farbrot i Farsund kommune og rykker ut. Det er 60-sone på den lange strekningen opp mot bomstasjonen på fylkesvei 43. Bjørn Helge Rudjord sitter på en trapp ved et hus som der han har klart å manøvrere bilen inn i.
– Det begynte i riste voldsomt, forteller han.
Dekket er fullstendig opprevet og hjulet står på felgen.
– Vi er på pinseferie på Lista. Akkurat nå vet jeg ikke hvordan vi skal komme oss hjem i morgen, sier Rudjord.
Han smiler skjevt og er lettet når Hauan kommer med bilbergingsbilen. Hauan betrakter skaden og konstaterer raskt at det eneste han kan gjøre er å frakte bilen til Kjell Ore i Vanse. Han kjører bilbergingsbilen frem og rygger lasteplanet inn mot fronten av bilen.
Samtidig suser bilene forbi. Det er en god del trafikk. Mens Hauan jobber med å få bilen opp på lasteplanet og sikrer bilen, passerer et sted mellom 40 og 50 biler. De aller fleste som kommer i kjørefeltet som Hauan jobber i, passerer uten å bremse nevneverdig ned og uten å skifte kjørefelt.
Det er flere scener hvor det ikke er mer en 50–60 centimeter mellom Hauan og bilene som passerer. En scene er spesielt ekkel. To biler i motgående trafikk passerer hverandre akkurat der veibanen er smalest, der førerhuset på bilbergingsbilen er. Hauan står like ved. Ingen av bilførerne senker farten nevneverdig. Undertegnede får klump i magen og adrenalinnivået stiger betraktelig.
– Du kan jo bare tenke deg hvordan det føles når du står på E39 og trailere suser forbi deg på denne måten i 80 kilometer i timen, sier Hauan.
AV ALLE BILENE som passerte i løpet av bilbergingsoppdraget var det kun én bil med campingvogn som bremset helt opp og foretok en eksemplarisk passering. Grovt anslått passerte 30 prosent av bilene uten å skifte kjørefelt. 60 prosent vek såpass at de var over den gule midtstripen med de ytterste hjulene. De resterende 10 prosent skiftet kjørefelt og ga den arbeidende Hauan trygg margin. Men kun bilen med campingvognen bremset helt opp.
Scenen på fylkesvei 43 er tilstrekkelig til at vi skjønner Hauans poeng. Episoden er hverdagslig, dessverre.
KOLLEGA OVE FJELD minnes med gru da han lå naer den gule stripen i veien og skrudde under en laste-
Jeg er alltid redd når jeg står på E39. ASLE HAUAN
bil i Lavolltunnelen på E39. Politiet dirigerte trafikken.
– Da politimannen slapp motgående trafikk, kom han løpende mot Ove fordi den ene traileren kom så fort, forteller Hauan.
– Han ropte at jeg måtte dra inn beina. Traileren passerte tett på i 80 kilometer i timen. Kan du tenke deg følelsen når du ligger inn under en lastebil og hører at du må dra inn beina?
– Det er ikke ofte jeg ser deg sint, men da var du rasende, sier Hauan.
Fjeld legger til at episoden ikke er enkeltstående.
– Det hender ofte at jeg ligger på E39 og skrur og får beskjed om å trekke inn beina.
Fjeld har jobbet som bilberger i åtte år og sier at det er de faerreste bilistene som bryr seg om det står en varseltrekant ved et ulykkessted. De fleste kjører videre i uendret fart.
– Noen strekninger er verre enn andre når biler går i stå. Med nye biler er det blitt verre og verre å finne ut hva som er galt
– det kan ta tid å finne ut hva det er, sier Fjeld og legger til:
– Dessuten er det risikosport bare det å få satt ut en varseltrekant.
PATRICK R. VOLLEN tror de faerreste kjører uaktsomt forbi ulykkessteder fordi de ikke bryr seg.
– Jeg tror mye handler om uvitenhet i forhold til hvordan det er å stå på for eksempel E39 å jobbe. Det at 30 km/t kan virke sakte for en bilist, men voldsomt for en som passeres med en halv meters mellomrom, har de fleste ingen erfaring med, sier Vollen. Han tror de fleste bilister senker farten. – Men de ikke skjønner ikke at man må ned i gangfart når man passerer folk i arbeid på veien. Det gjelder uansett om det er veiarbeidere, redningsetatene, bergingsbil eller rett og slett en bilist med motorstopp. Folk må begynne å tenke på slike passeringer på samme måte som om man skal passere en buss der det plutselig kan komme noen ut foran bussen. Slik vi laerer på kjøreskolen, sier Vollen.
Med forbehold tror han at kjøreskolen kanskje ikke har fokus tilstrekkelig fokus på problematikken som belyses i denne saken. Han tenker saken kan tjene som en oppfordring til kjøreskolene til oppmerksomhet om akkurat dette.
– Alt for mange tenker at siden det ene kjørefeltet er åpent, så kan man passere i gjeldende fartsgrense. Det er nok ikke riktig, for man skal kjøre varsomt, aktpågivende, hensynsfullt og etter forholdene. Og forholdene på et sted der det blinker i blå og gule lys er ikke bra kjøreforhold. Farten må helt ned, sier Vollen, med sterkt trykk på «må».
HAUAN HAR OGSÅ en skrekkinngytende episode frisk i minne. I desember var det et voksent par fra Rogaland som hadde behov for hjelp i bakken opp fra Lenesfjorden i retning Lyngdal.
– De var livredde der de sto og betraktet trafikken som passerte i høy hastighet. Jeg måtte likevel gjøre jobben min, forteller Hauan.
Så kjente han et smell i jakkeermet. En bil passerte farlig naer og sneiet ham med sidespeilet.
– Det var millimetere om å gjøre. Han traff jakka, men heldigvis ikke armen. Sjåføren kjørte bare videre - og trolig tenkte han bare at det gikk greit. Jeg sto tilbake med skrekkopplevelsen i kroppen. Det verste er at det var fri bane i motsatt kjørefelt, så han kunne lagt seg over og unngått hele episoden.
En annen gang var det en kunde som hadde marginene på sin side. Episoden fant sted i Nulandsvika i Flekkefjord. En felles kollega av Hauan og Fjeld jobbet med å dra ut vaieren på planet bilbergingsbilen mens kunden sto opptatt i en telefon.
– En bil svingte ut på rasteplassen, men så kjørte han ut på veien igjen. Da kom det en trailer imot som måtte bråbremse og vrenge ut for å unngå kollisjon, forteller Fjeld.
Hans kollega så situasjonen og ropte på kunden da han hoppet ned fra lasteplanet. Kunden skvatt og fikk kastet seg ut i heia i tide.
– Kunde var rasende fordi hans nye Iphone knuste i bakken. Men tonen ble en annen da min kollega sa forklarte hva som nesten hadde skjedd. Kunden fulgte ikke med og så ikke situasjonen.
FJELD OG HAUAN vil også sette søkelys på all kjeften de får på grunn av stengte veier i forbindelse med ulykker. De synes det er sjokkerende hvor lite folk flest vet om hva som skjer på et skadested.
– Vi får mye kjeft. Det er en utakknemlig jobb. Men det er jo ikke slik at det bare er å skyve vraket ut av veibanen og åpne trafikken igjen, sier Hauan.
Fjeld nikker.
– Folk har det så travelt og blir sinte når veien ikke åpnes raskt etter en ulykke. Men de tenker sikkert ikke på hvor mye som skal gjøres på et skadested, sier han og legger til:
– Først er det smellet, så kommer brannvesen, sykebil og så politiet. Ja, det er oftest i den rekkefølgen. Politiet tilkaller krimteknikere som også skal til stedet. Bilbergingen skjer sist. Når det gjelder
Du kan jo bare tenke deg hvordan det føles når du står på E39 og trailere suser forbi deg på denne måten i 80 kilometer i timen. ASLE HAUAN
ulykken i Mandal 16. mai, så skjedde ulykken ved 15.00-tiden. Vi var der ikke før ved 19.00-tiden.
Hauan ber folk forestille seg at ulykken angår deg selv eller noen du er glad i.
– Hvis du skulle miste noen av dine i en tragisk ulykke, da vil det vaere helt avgjørende for deg å få vite hva som har skjedd, hvordan det har skjedd, hvem som hadde skyld eller om ingen kunne lastes for ulykken. Dette må undersøkes på stedet og det tar tid, sier Hauan.
I tillegg får bilbergerne ofte beskjed om at bilvraket må fjernes skånsomt uten å ødelegge mer av hensyn til videre undersøkelse av vraket.
– Tenk deg at du er en av bilførerne i en ulykke hvor den andre dør. Hva vil det bety for deg å få vite at du ikke kunne gjort noe annerledes i situasjonen. Eller motsatt - den som fortjener straff blir gjort ansvarlig. Det er helt avgjørende å få svar på de spørsmålene, sier Hauan.
Som eksempel nevner han en dødsulykke på Sira hvor det tok fem timer før de omkomne var tatt ut av bilvrakene.
– Etter det tok det en time før vi fikk ryddet veibanen og spylt, sier han.
Hauan og Fjeld har stor forståelse for at man kan bli utålmodige i en kø. At man kan bli både sulten og dotrengt.
– Men om man heller sjekker nyhetsoppdateringer i medier og veimeldinger, så er det kanskje lettere å forstå og akseptere situasjonen – av hensyn til de involverte og de som jobber på ulykkesstedet, sier Hauan.
EN ANNEN TING de to er opptatt av er viktigheten av at folk faktisk blir stående i køen og ikke snur og kjører tilbake. Det kan nemlig skape farlige situasjoner og by på ekstra utfordringer for nødetatene som skal frem til ulykkesstedet.
Hauan tenker tilbake på ulykken ved Egenes i Flekkefjord 28. mai i fjor. To biler var involvert i front-mot-front-ulykken. Åtte personer ble fraktet til sykehus. Køene sto langt opp på Kvinesheia i østgående retning. Hauan hadde ikke mulighet til å ta seg frem med bilbergingsbilen og måtte stå og vente på politieskorte.
Patrick R. Vollen sier at bilister må ha en god porsjon med tålmodighet når en ulykke har oppstått.
– Husk at veien stenges fordi vi forsøker å redde liv. Uten at folk vet det, kan det faktisk vaere en av deres naermeste vi prøver å redde. Vi vil alltid prioritere å redde liv, før vi prioriterer å få flyt i trafikken. Men vi jobber alltid på spreng for at både livredding og trafikkflyten skal gå i
På toppen av det hele skal alt på død og livdokumenteres i sosiale medier. ASLE HAUAN
orden. Vi er veldig klar over at veien må enten åpnes snarest eller omdirigeres. Men ting tar tid, spesielt når det er mye trafikk på stedet, sier Vollen.
Asle Hauan tror at bilister som snur kanskje ikke tenker på at de er med på å hindre nødetatene. Jo flere hindringer som oppstår, jo lenger tid tar arbeidet. Og veien må kanskje holdes stengt lenger tid enn nødvendig.
– Og på toppen av det hele skal alt på død og liv dokumenteres i sosiale medier. Folk må begynne å se seg selv og egen oppførsel i trafikken, sier Hauan.
De to ber også folk om å vise mer hensyn hvis de ser en bilbergingsbil som forsøker å hinte med å blinke med lys.
– Hvis vi blinker, så er det ikke fordi vi skal fort frem for å kjøpe ei pølse. Vi er trolig på vei til et ulykkessted, men ønsker ikke å skape nye, farlige situasjoner med forbikjøring. Gi oss litt plass sånn at vi kan komme frem fortest mulig, sier Hauan.
De to bilbergerne har mange historier og tenker ofte at det bare er flaks at de har liv og helse i behold.
– Jeg har ikke kone og barn, men ønsker jo å få oppleve det. Jeg er dessuten onkel og har familie. Jeg vil gjerne hjem når oppdragene er utført. Så tenk deg om, avrunder Hauan.