Mitt første kyss
Det kan virke som en ødeleggende oppgave å skulle fortelle om det mest personlige i ens liv: Det aller første kyss.
Nå må det straks legges til at, jo, jeg har tenkt gjennom alle disse forbehold om «om og men og hvis». Hensikten er så definitivt ikke å lage et inntrykk av hine dages lettvinte omgang med det amorøse. Snarere tvert imot!
Det var jo en prøvelse for en stakkar i uutviklet alder å skulle forholde seg til slikt. Og den dag i dag lurer jeg på om denne prøvelsen virkelig skyldes alderens umodenhet, eller om det var det faktum at jeg var en typisk heiegutt som bare av og til så det yrende livet i sentrumsnaere områder, fra en dentids fjern heiegård som mange idag ville omtale som en verdens utpost og nesten ubeboelig.
Men det jeg kaller det gode liv i oppveksten.
JEG HUSKER stedet, og jeg husker jenta. Årstallet sliter jeg med, men vi snakker om nesten 50 år tilbake i tid.
Det fantastiske er jo nettopp det at når man kommer til en viss alder, så kan man berette om ens tidligere liv uten hverken å skjemmes eller bli overrasket.
Alle som har minner fra Lyngdal, vet hvor Apekatthaugen ligger, eller lå. I naerheten av Berge skole.og dengang realskolen. Og også framhaldskolen. Det var bare litt geografi og kart-plotting.
DET VAR ALTSÅ på selveste Apekatthaugen at livets mysterier begynte å åpenbare seg for en saerdeles ung, uerfaren, litt småskremt og (som tidligere nevnt) en typisk heiegutt.
Sannsynligvis har det vaert på en av de store dagene i bygda; 17.mai eller kanskje på dyrskuet. Om jeg ikke husker tidspunkt, så husker jeg tindrende klart omstendighetene. Og det skulle da bare mangle! Det handlet jo tross alt om mitt første kyss!
Sterkest i erindringen sitter bildet som har festet seg på netthinna: Ei rimelig stor (i forhold til meg på det tidspunkt) jente som hadde ett mål der og da; å kysse John! Og som under ei furu på Apekatthaugen ga undertegnede nøyaktige instruksjoner om hvordan det skulle skje.
I sittende stilling under furua, huskes instruksjonene som krystallklare den dag i dag: Høgrearmen over her, foten der, ikke tipp for mye over, og den andre armen skal der ... Munnen skal vaere sånn, akkurat sånn.
Der befant jeg meg, kanskje litt bortkommen, men du allverden for en erfaring for en som på langt naer var konfirmert enda. Det trengs slettes ikke noe videre fortelling til for å forklare en ung ungdoms forvirring.
DU VERDEN for en opplevelse! Nå skal det også sies at jenta nok var en smule eldre enn meg, og var fra de litt mer sentrale strøk. Hun Berge-elev, jeg Å-elev. Joda, jeg husker henne veldig godt. Både navn og adresse, før de flyttet fra bygda. Ei søt, og mørkhåret jente som sikkert hadde akkurat samme drømmer og interesser som andre jenter hadde dengang, men som altså ville kysse en stakker som var hjemmefra for nesten første gang.
Men poenget mitt er ikke bare egen historie, det er like mye (og kanskje mer) utviklinga fram til vår tid nå! Nettopp på grunn av egne ungdomserfaringer, er mitt inderlige ønske at dagens yngre ungdom får oppleve noe lignende av nokså uskyldig karakter. Altså at de unge skal slippe et ferdigtegnet bilde via Internett av hvordan ting tilsynelatende skal vaere allerede i de tidligste ungdomsårene.
DER PÅVIRKNINGEN, også negativ påvirkning, er helt utrolig gjennom alle tenkelige medier. I min tid måtte vi levere lapper til hverandre, eller til og med sende brev. Med frimerke og kanskje et hjertesymbol etter navnet. Gosj, så flaut det kunne vaere hvis andre i familien hentet et sånt brev i postkassen til meg. I dag er det et taste-trykk, og «that’s it».