Fremskrittspartiets endelige havari

Da jeg i 2012 mønstret på et av våre skoleskip for å ta videregående der, opplevde jeg ros og beundringa v lokale Lister politikere, og kjente stortingsrepresentanter, som lovte dyrt og hellig at om bare deres parti kom til makten så ville de styre den maritime poltikken med stø hånd og satse på oss. Satse på sjøfolkenes fremtid.

I dag kan jeg telle de av klassekameratene mine som jobber til sjøs, på en hånd. Noen klarer seg ved å jobbe med ting de ikke er faglaert til, andre har startet omskolering for å få seg jobb mens andre dessverre simpelthen er arbeidsledige selv om de altså har fagbrev. Jeg er lei for å si det, men det å få jobb som ung sjømann er ingen selvfølgelighet, det er en kamp.

Det gjør meg både bekymret og redd, for jeg skjønner ikke hvor det baerer hen i det politiske Norge når det gjelder den maritime naeringen og norske sjøfolk? Vi har en regjering som snakkerme d store or dom å ivareta norskarbeidskraft og o må løfte verdien av et fagbrev høyere for få flere ut i yrkesfag. Men vi sjøfolk se ikke ut til å falle inn under den kategorien som skal ivaretas og løftes. Tvert imot. Vi har en regjering som vil tillate at rederier får melde skip ut av ett skipsregister og inn i et annet som åpner for storstilt innleie av billig, utenlandsk arbeidskraft.

11. april 2018 gikk Frps nae ring s politiske talsmann Morten Ør sal Johansen uti media (Klassekampen) med følgende beskjed til ansatte om bord på norske skip: «Alle vet at Høyere er redernes parti og at Frems-kritspartiet er sjøfolkenes parti». Med bilde av seg selv inne på broen til et av Color Lines skip sa han at han ville Støtte Arbeiderpartiets forslag om utsettelse i Color Linesaken , dvs saken om utflagging av Oslo-kiel ruten der nå 700 norske sjøfolk risikerer å miste jobbene sine.

Frp vedtok til og med en resolusjon på landsmøtet sitt, om at de skulle støtte norske sjøfolk, og de kritiserte i sakens anledning sin egen regjering! Davaerende statsråd Per Sandberg malte med sine ord et bilde av FRP som «sjømennenes siste skanse», og jeg kjente at FRP kanskje var litt partiet for folk flest, for sånne som meg. Jeg ble lettet, og rørt, over Frps gode ord og hjerte for sjøfolkene sak. Endelig hadde vi fått i alle fall en aktivt kjempende støttespiller i det sentrale, politiske Norge. Noen ville sette foten ned, og kanskje hindre at Color Line fikk flagge ut Kiel fergene sine.

I lange uker øynet vi et håp, for så å få Fremskrittspartiets faktiske, uredelige politikk i ansiktet: Partiets stortingsfolk stilte seg lojalt bak regjeringen. Uten så mye som en merknad da Color Lines ønske om utflagging ble behandlet.

Det eneste som kommer helt klart frem i saken er at Fremskrittspartiet har greid å bevise utover enhver tvil at de IKKE er partiet sin som støtter vanlige arbeidsfolk, og i alle fall ikke oss sjøfolk. De leker med folks følelser og tiltro til politikken. Hvordan kan man gå ut og utale seg på dette viset, men når det kommer til stykket dolke sjøfolkene så nødeløst i ryggen? Uten en eneste liten unnskyldning, og med det som i beste fall er en uhyre luftig forklaring: Vi har fått en del opplysning som vi ikke var klar over tidligere, og som ikke ser helt fint ut….

Den politiske dragkampen om Color Line og 700 norske sjøfolk, har fått sin konklusjon. Kampen er i praksis over, selv om opposisjonen klarte å tvinge fram en redegjørelse fra statsråden.

Jeg tror ikke jeg kommer til å verken tilgi eller glemme øyeblikket da Fremskrittspartiet gikk fullstendig på grunn i mine øyne. Jeg kan respektere politisk uenighet. Politisk uredelighet, uanstendighet og direkte uaerlighet, kan jeg ikke la passere uten å ta til motmaelte.