En gud som leter

Det er et velkjent fenomen hjemme hos oss at det letes etter diverse ting man ikke finner. For vår del handler det om at vi en er gjeng rotekopper med litt flere prosjekter mellom hendene enn hjerneceller til å oppfatte de små detaljer, som hvor man legger bilnøkler og visakort. Ingen av disse tingene går vekk av seg selv.

Annerledes er det når Gud leter etter sine barn. Når vi sier at Gud er en letende Gud, så er det ikke fordi han er en rotekopp som ikke husker hvor han la fra seg menneskebarna. Heldigvis!

Han vet hvor hver enkelt er. Selv vi, som ikke er ting, men levende vesener som kan finne på å gå andre steder enn der hvor Han hadde tenkt. Han vet hvor du er. Man kan faktisk ikke gjemme seg for Ham eller stikke av fra Hans blikk. Som en nybakt mamma søker etter blikket til sitt elskede barn - slik søker Gud, din Far, blikket ditt.

At Han leter, er et uttrykk som viser hvor langt Han er villig til å gå for å nå deg. Han gikk hele veien gjennom dødsriket, så nå er det ingen steder som er for langt borte fra Ham.

Derfor tror jeg sommeren blir aller best om du lar deg finne, hver dag, av din himmelske Far.

Menneskebarna stresser med å “finne seg selv”, og bruker alle slags moderne teknikker for å finne fred i sjela.

“Min sjel er urolig inntil den finner hvile i deg, min Gud”, sa Augustin. Og jeg er utrolig glad for at sjela mi er rolig, for den har funnet hvile og fred i Gud.