Hvor politisk bør kirken vaere?
Det er god grunn til å spørre om hvor politisk Den norske kirke (Dnk) bør vaere? Hvilke saker bør den ta opp og uttale seg om? En Frp-poliker sa en gang til meg at Jesus var en ekte liberalist. En på venstresiden mente at Jesus var en sann sosialist og viste til Bergprekenen. Høyrefolk vil kanskje si at tømmermannssønnen var verdikonservativ. Han brøt ikke med den jødiske tradisjon. Men Jesus kan ikke puttes i en politisk bås. Det kan heller ikke Dnk. Den må ha plass til alle! Derfor vil enkelte bli skuffet når den uttaler seg i aktuelle saker. De mener den politiske kirke har blitt for partipolitisk. Kanskje saerlig Frp-ere melder seg ut og viser til at Dnk har blitt for venstrevridd!
Med 68-generasjonen ble det utdannet prester som protesterte mot mye av det bestående. Og en kritisk kirke trenger vi fremdeles. Men den bør ikke uttale seg om alt mellom himmel og jord!
Likevel kan det vaere relevant å stille spørsmål om hva vi skal med kirken i 2018? Er kirkebygningene som står om enn tårnene faller, fremdeles brukshus som samler unge og gamle i fest og sorg? En person uttrykte det på følgende måte: «Vi hadde vaert fattigere hvis vi ikke hadde hatt kirken het.» Men han gikk dit kun i begravelser. For søndagsgudstjenestene var ikke noe for han. Og det er mange som tenker på samme måte.
På mange måter kan kirkene sammenlignes med en brannstasjon. Det forventes at kirkens ansatte skal rykke ut hvis det «brenner,» dvs hvis folk er i krise og trenger hjelp. Men det blir kanskje faerre prester i våre bispedømmer pga dårlig økonomi. Og kommunene vil sikkert ikke øke tilskuddet til de kirkelige fellesrådene, som har ansvar for de andre kirkelige ansatte, i årene fremover.
Hvis ikke folk går på biblioteket, vil det på sikt bli nedlagt. Men brannstasjonen blir stående. Og brannmannskap rykker ut når det trengs. Det gjør også kirkens ansatte som selvsagt ønsker at medlemmene skal komme til kirken. Men de må ikke ønske velkommen med dette ønsket: «Kom til oss og bli som oss!» For kirkens ansatte har mye å laere av de passive medlemmene som ikke ønsker svar på spørsmål de ikke en gang har stilt. Og det er hva mange kirkelige ansatte, saerlig prester, gjør. Derfor er det viktig å lytte til grasrota og hva som rører seg der. For menighetene er det for folkets skyld. Og en folkekirke uten folk vil på sikt ikke overleve!
Derfor tror jeg at Dnk må fremstå som noe mer enn et politisk verksted. Den bør primaert vaere et kraftsenter som skal gi mennesker håp. Og i kirkerommet finner vi noe vi ikke finner andre steder, en som ser og trøster, som også gir plass til tvilere. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslaeren eller forsoningslaeren som trakk dem, men personen Jesus. Og fellesskapet kan fortsatt vaere så sterkt at vi kan vaere dypt uenige, ikke bare om teologiske spørsmål, men også om brennbare politiske tema i kirken! Knut Sand Bakken,
pensjonert prest, Oslo