30 år siden tragedien
– Jeg husker det fortsatt som det var i dag.
20. august er det 30 år siden fire mennesker ble skutt og drept på Knivsland i Vanse. Vi har snakket med flere av de involverte om hvordan de husker tragedien.
Den pensjonerte politimannen Alv Lundegaard (72) har det klart for seg hva han gjorde lørdag 20. august 1988, den dagen da fire mennesker mistet livet i den mye omtalte skytetragedien på Knivsland i Vanse.
– Det er nesten litt som når folk spør hvor de var da Oddvar Brå brakk staven. De aller fleste over 45 år i Farsund husker hvor de var den dagen det smalt på Knivsland, sier Lundegaard.
– Knivsland-saken var en tragedie man ikke har sett maken til siden. Byen og kommunen var lamslått. I et lite lokalsamfunn hvor alle kjente alle var det en tid med bunnløs sorg. Det var helt uforståelig det som skjedde, legger han til.
Selv hadde han såkalt reservevakt hjemme, og gjorde seg klar for å gå på Filkamp. Fra sofaen hjemme i Kjørestad, hvor han bor i dag, forteller han at klokken var 14.43 da han fikk telefon fra sin kollega om at det hadde skjedd en eller annen form for skyteulykke på Knivsland.
– Vi visste jo ingenting om hva det var for noe, og tenkte kanskje at det kunne ha vaert et vådeskudd eller noe. Jeg sa jeg skulle bli med, men at jeg måtte tilbake til fotballkampen som begynte klokken 16.00. Det viste seg at det skulle gå to dager før jeg i praksis var hjemme, minnes 72-åringen.
20. AUGUST 1988. Innbyggerne i distriktet våkner opp til det de tror skal bli en helt vanlig augustlørdag. I Haegebostad skal det arrangeres et stort løp for veteranbiler. Bygdas fotballag skal ta imot Randesund i 5. divisjon. I samme divisjon skal FIL møte Øyestad hjemme i Kjørestad, mens Lyngdal skal få besøk av Borg i 4. divisjon på Lyngdal stadion. Og på Lyngdal jordbruksskole forberedes det åpningsfest for et nytt skoleår.
Vaervarselet for lørdagen forteller om skiftende bris og regnbyger.
På fjernsynet vises det tradisjonen tro «Trim for eldre» på formiddagen, mens barna gleder seg til «Atte Katte Noa» på barne-tv.
Denne dagen skal også fire av de om lag 40-50 medlemmene i Farsund pistolklubb gjennomføre klubbmesterskap i silhuettpistol på pistolskytebanen på Knivsland.
Det som skal skje denne dagen kommer til å ryste et helt lokalmiljø og en hel nasjon.
KLOKKEN NAERMER SEG 14.30 når en bevaepnet 23 år gammel mann fra Herad i Farsund gjemmer seg i skogholtet utenfor standplassbygningen på pistolskytebanen på Knivsland. Samtidig driver fire menn og skyter på blink på banen.
Når de fire skal gå fram til skivene, og sjekke hvordan de traff, skyter 23-åringen mot mennene med hagle. To av dem, Bjørn Halvorsen (22) og Per Odd Reite (42) blir drept momentant av skuddene mens de står på standplass. Deres kamerater Kjell
Stillufsen og Jan Gunnar Gabrielsen blir også truffet, men overlever og klarer å rømme fra stedet med flere hundre hagl i kroppen.
– Vi fikk panikk da skuddene falt. Skuddene føk rundt oss, sa Stillufsen i et intervju med Farsunds Avis dagen etter hendelsen.
Han ønsker ikke å la seg intervjue om hendelsen nå, 30 år etter.
– Jeg ønsker å holde det på avstand, og vil ikke rippe opp i det, sier han.
Heller ikke Jan Gunnar Gabrielsen ønsker å bidra med noe intervju i saken nå, men er innforstått med at avisen skriver om hendelsen.
De to skadde får varslet nødetatene og kommet seg i sikkerhet og videre til sykehus.
I tillegg til at politibetjent Alv Lundegaard og hans kollega Jens Asbjørn Seland rykker ut, kjører også ambulansepersonellet Geir Olav Lundetrae (24) og Gunnar Eliassen (31) fra Falken til Knivsland i full fart.
Ingen av dem vet hva som har skjedd, og tenker ikke over at de vil vaere i livsfare straks de beveger seg inn på skytebanen.
Lundetrae og Eliassen kommer først. De parkerer ambulansen om lag 100 meter fra pistolbanen, og går opp til standplass og ut mot de to som ligger skutt.
Da blir også ambulansepersonellet skutt og drept av den samme gjerningspersonen.
Omtrent samtidig som dette skjer naermer de to politibetjentene Lundegaard og Seland seg Knivsland.
– Da vi kom til avkjørselen opp mot Knivsland snakket vi med vitner som hadde truffet på to skadde som var fulle av blod og helt paniske. Det var da fortsatt uvisst hva som hadde skjedd. Vi ble fortalt at en ambulanse hadde kjørt opp to-tre-fire minutter før oss, og kjørte derfor opp til skytebanen. Da vi kom dit så vi ambulansen stå der med dørene oppe. Det var ingen bevegelser og ingen lyd, og politiinstinktet fortalte oss at det her var ting som ikke stemte helt, og at vi måtte vaere ekstra varsomme, forteller Alv Lundegaard. VI HAR FORFLYTTET oss fra sofaen hans i Kjørestad til pistolskytebanen der alt skjedde for 30 år siden. Det er mange år siden han har vaert der. Den pensjonerte politimannen forklarer i detalj hva som skjedde, samtidig med at han peker på stedene hvor alt foregikk.
– Da vi kom inn døråpningen på pistolbanen var det ingen å se. Så gikk vi fram mot standplassen, og da så vi at det lå fire livløse personer på bakken på vei ut mot skivene. Siden det kunne vaere en gjerningsperson i området kastet vi oss inn i bilen vår og kjørte ned igjen til hovedveien, sier Lundegaard.
Han er fullstendig klar over at det kun var tilfeldigheter som gjorde at ikke politibetjentene kom til åstedet før ambulansepersonellet. Hadde det skjedd kunne Lundegaard og hans kollega også ha blitt ofre.
– Jeg tenker egentlig ikke så mye på akkurat det, annet enn at livet egentlig er ganske tilfeldig, forteller den pensjonerte politimannen.
Byen og kommunen var lamslått. ALV LUNDEGAARD
Det antas at gjerningspersonen etter å ha skutt og drept de fire personene etter å ha skutt og drept de fire personene, har flyttet ambulansen for å komme unna med sin bil, og kjørt ned til hovedveien i løpet av et tidsvindu på to-tre-fire minutter, tiden som gikk fra ambulansen kjørte inn til skytebanen til polititjenestemennene kom til stedet.
– Det var helt marginalt, innrømmer Alv Lundegaard.
Området ble sperret av, og det ble opprettet en kommandoplass i området ved hovedveien, cirka en kilometer fra skytebanen. Lundegaard ble tidlig utpekt som etterforskningsleder, og det ble tilkalt store forsterkninger.
– Det som hadde skjedd var så uvirkelig at politidistriktets hovedbase i Mandal trodde det var en øvelse da vi ringte inn og forklarte situasjonen, sier 72-åringen.
Det som skulle skje i de påfølgende timene var kaotisk, ifølge Lundegaard.
Politiet regnet det på det tidspunktet som svaert sannsynlig at drapsmannen befant seg i naerheten, og jobbet med å finne løsninger for hvordan de skulle kunne ta seg ubemerket til skytebanen. Naboer som bodde i området ble evakuert.
– Alle var i helspenn. Pulsen var skyhøy, sier Lundegaard.
Samtidig satt hans egen familie hjemme, uten å vite noe som helst. På nyhetene fikk man utover ettermiddagen og kvelden vite at fire personer var blitt skutt og drept i Farsund. I lokalmiljøet gikk det rykter om at Alv Lundegaard var blant dem som var blitt skutt. Det var rykter som også nådde politibetjentens familie.
– Sønnen min gikk ut i bilen og hentet politiradioen. Der fikk han høre stemmen min, og fastslå at alt sto bra til med hans far, smiler 72-åringen.
DENNE DAGEN var Håkon Halvorsen i full sving med å bygge hus i et nytt boligfelt i Omlandsveien, i luftlinje bare en kilometer fra pistolskytebanen på Knivsland. Den da 54 år gamle herredsagronomen, som selv var en aktiv skytter, visste at sønnen Bjørn (22) var på skytebanen. Han hørte skuddene som rammet hans sønn og de fem andre, men reflekterte der og da aldri over hva som var på ferde. Det var jo tross alt helt normalt å høre skudd fra skytebanen.
Han reagerte heller ikke da han hørte ambulanseog politisirener kort tid etter.
Ved 16.30-tiden ble han oppringt av Karstein Brox, som var leder av pistolklubben, og som lurte på om han visste noe om det som hadde skjedd på Knivsland.
Det var da Halvorsen begynte å ane at noe kunne vaere galt, og at sønnen kunne vaere involvert. Han kjørte mot skytebanen, og ved politisperringene fikk han vite at det hadde vaert en skyteepisode.
Overfor politiet tilbød han seg å vise vei til skytebanen gjennom skogen. Det var få som kjente terrenget så godt som Halvorsen. Politiet ønsket ikke å bruke kjøreveien, av frykt for å treffe på drapsmannen.
Politimester Tor Backe-hansen var av sikkerhetsmessige hensyn skeptisk til å slippe sivile inn i området, men ble overtalt av etterforskningsleder Alv Lundegaard.
– Det siste stykket ned mot skytebanen gikk politifolkene alene. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk vite at min sønn var blant de drepte, sier Håkon Halvorsen (84) i dag.
Han har ikke brukt mye tid på å tenke over det som skjedde for 30 år siden.
– Man husker det selvsagt, men det er ikke noe det snakkes om. Alle som mister et barn blir naturligvis preget av det. Men man kan ikke sette seg ned og gruble seg i hjel. Det hjelper ingenting, forteller Halvorsen.
Som engasjert i skytterlaget hadde han vaert instruktør for den 23 år gamle mannen som drepte hans sønn. Halvorsen var raskt ute i media etter hendelsen for 30 år siden med å understreke at han ikke bar nag til ham.
Halvorsen pekte på at det som skjedde var en syk manns gjerning, og at hendelsen bare var tragisk. Bare dager etter skyteepisoden var han opptatt av 23-åringen og hans familie, som han tenkte mye på og syntes synd på.
Det gjør han fortsatt.
– Dette har også vaert en forferdelig vanskelig sak for hans naermeste, påpeker han i dag.
Halvorsen, som ifølge et intervju med Farsunds Avis 24. august 1988 opplevde å bli godt ivaretatt av sambygdinger og venner, forsøkte så raskt det lot seg gjøre å komme tilbake til hverdagen etter hendelsen. Han så på det som den beste medisin.
Han var tilbake på jobb bare noen dager etter tragedien, og kort tid etter hendelsen fortsatte han som skyteinstruktør for lokal ungdom, på Knivsland. Det å bosette seg i et hus kort vei fra skytebanen hvor hans sønn ble drept, opplevde han aldri problematisk.
– Jeg har alltid prøvd å vaere litt rasjonell. Det som har skjedd har skjedd, og det er det ingenting å gjøre noe med. Livet går alltid videre, sier han fra sofaen i huset han flyttet inn i et par måneder etter skytetragedien.
ALV LUNDEGAARD og hans kolleger i politiet pågrep den 23 år gamle gjerningsmannen i Herad klokken 23.25, om lag ni timer etter
Det som har skjedd har skjedd, og det er det ingenting å gjøre noe med. Livet går alltid videre. HÅKON HALVORSEN
at de dødelige skuddene falt på Knivsland.
23-åringens navn kom på banen bare noen få timer etter hendelsen. Saerlig hans familie og hans bror var bekymret for at han kunne ha vaert involvert, ettersom de den siste tiden hadde opplevd en forverring i hans helsetilstand.
Flere leger konkluderte i ettertid med at mannen, som ble beskrevet som en våpeninteressert einstøing, hadde lidd av schizofreni siden tidlig tenårene.
Familiens bekymringer ble blant annet sett i sammenheng med at 23-åringen også var blitt observert tidligere på lørdagen, bevaepnet med hagle utenfor Texacostasjonen i Vanse. Dette hadde politiet fått melding om, uten å foreta seg noe.
I media ble det reist mange spørsmål rundt politiets manglende håndtering av dette. Politiet ble i dagene etter skytetragedien for øvrig gransket av det saerskilte etterforskningsorganet for politisaker, som konkluderte med at politiet ikke hadde begått tjenesteforsømmelse da de unnlot å gripe inn.
– Det var naturligvis leit at en kollega fikk et sånt fokus rettet mot seg, men vi hadde så mye å gjøre akkurat da at det overskygget mye. Vi var vel ganske tidlig sikre på hvem som var gjerningspersonen. Han ble pågrepet uten dramatikk i en garasje like ved der han bodde, sier Alv Lundegaard.
EN DRØY TIME før pågripelsen fant sted i Herad beveget lege Torgny Farbrot seg inn på pistolskytebanen på Knivsland.
Han var tidligere på kvelden blitt oppringt av politimester Tor Backe-hansen som trengte en lege som kunne attestere at de fire ofrene som lå på Knivsland var døde.
– Da jeg ble oppringt visste jeg jo ikke hva som hadde skjedd, men jeg hadde jo sett masse politibiler kjøre forbi hjemme. Da det ble klart at gjerningspersonen oppholdt seg i Herad, var det en helt ordinaer jobb for meg å gå inn og gjøre det jeg var blitt bedt om. Det var rikelig med bevaepnet politi rundt meg, sier 73-åringen i dag. Han legger til:
– Det er klart det var en stor hendelse som rystet hele landet. Rent menneskelig opplevde jeg det som en del av doktorjobben. Det som gjorde det spesielt var jo at det var så omfattende og så mange ofre, sier den pensjonerte doktoren.
ETTERFORSKNINGSLEDER Alv Lundegaard rakk noen timer med søvn hjemme før han satte seg i bilen grytidlig om morgenen søndag 21. august, for å gjøre de første avhørene av den 23 år gamle gjerningspersonen.
– Det første avhøret varte i 12 timer. Han forklarte seg egentlig greit og pålitelig, men hadde et hull i forklaringen i det tidsrommet hvor hendelsen på Knivsland utspant seg. Indisiene mot ham var imidlertid ganske sterke allerede så tidlig i etterforskningen, sier Lundegaard.
23-åringen innrømmet aldri verken i avhør eller i retten at han hadde stått bak skuddene på Knivsland. Men alle bevis pekte mot ham, og han ble dømt til ti års sikring, som senere ble forlenget med fem år. I dag er vedkommende en fri mann, men er under behandling. Han bor i en kommune på Sørlandet.
Alv Lundegaard innrømmer at han den dag i dag blir påminnet om Knivsland-tragedien når kalenderen viser 20. august.
– Gjennom mine 40 år i politiet var jeg med på mange tragedier og ulykker. Men en sak som dette har brent seg fast i minnet. Samtidig må man huske på at dette var en syk persons handling, og at dette var en hendelse som kunne ha skjedd på et hvilket som helst sted, sier 72-åringen.
Det han selv opplevde var dramatisk, men han føler ikke at han i noen saerlig grad har latt seg prege av det som skjedde på Knivsland for 30 år siden, der han selv like gjerne kunne ha vaert blant ofrene.
– Jeg har alltid vaert en person som har vaert god til å legge ting bak meg. Det er en egenskap man nesten må ha når man jobber som polititjenestemann, sier han.
KNIVSLAND-SAKEN var den mest omfattende saken Steinar Skeie fra Mandal hadde i sin karriere som advokat. 67-åringen har nå lagt advokatkappen på hyllen, men husker godt da han ble oppringt av politiet med spørsmål om å bistå den pågrepne 23-åringen.
– Det var en forferdelig alvorlig og trist sak, minnes Skeie.
Han bisto 23-åringen under avhørene og etterforskningen, samt da saken ble behandlet i herredsretten og i lagmannsretten. 23-åringen ble dømt til ti års sikring. Da sikringstiden gikk ut i 1999, overtok den kjente høyesterettsadvokaten Arne Haugestad som advokat for Herad-mannen.
– Knivsland-saken var utvilsomt den mest alvorlige straffesaken jeg hadde i min tid som advokat, sier Steinar Skeie.
OGSÅ FOR davaerende sogneprest Ove Sletta har Knivsland-tragedien satt sine spor.
– Det er jo slik at hver gang jeg hører ordet
«Knivsland» minnes jeg det som skjedde, sier 76-åringen.
20. august for 30 år siden ble han oppringt fra Farsund sykehus som ba ham om å komme. Det var et stort og tungt sorgarbeid han og hans kollega Leif Yngvar Henriksen ble stående overfor i dagene som fulgte.
– Vi måtte blant annet gå med dødsbudskap til de som var involvert. Å gå med denne typen dødsbudskap er noe av det vanskeligste en prest kan gjøre. Vi arrangerte også minnestund og hadde samlinger med de naermeste pårørende. Denne hendelsen gjorde noe med alle som var involvert på en eller annen måte. Selv opplevde jeg det veldig sterkt. Samtidig var det min oppgave å hjelpe de pårørende og komme dem naer og hjelpe dem så langt som mulig, forteller Ove Sletta i dag.
OPPMERKSOMHETEN rundt skyteepisoden på Knivsland var stor i landets aviser. I tillegg til de lokale mediene, var også de store Oslo-avisene på plass i Farsund for å dekke hendelsen. Også storaviser fra Sverige og Danmark viste sin interesse.
For journalistene i lokalavisen Farsunds Avis var det langtfra dagligdags å jobbe med drapssaker, og slett ikke med saker som omhandlet så mange som fire drepte.
Journalist Karl Birger Saelør, som fortsatt jobber i avisen, husker at han hadde vakt sammen med Sjak R. Haaheim lørdag 20. august 1988.
– Lyngdal og FIL hadde begge hjemmekamper, og vi dekket hver vår kamp. Tidlig i andre omgang begynte politibilene å ule. Vi fikk raskt greie på at det hadde skjedd noe utenom det vanlige på
Lista. Vi møttes ved butikken på Helvik, der det var satt opp sperringer. Naermere kom vi ikke, sier Saelør.
61-åringen og hans kolleger fikk raskt greie på at flere personer var blitt skutt, at gjerningspersonen var på frifot og at store politistyrker lette etter mannen.
– Dette var en fryktelig sak som hadde mange pårørende. Vår måte å dekke saken på skapte debatt. Vår førsteside med bilder av de fire døde mandagen etter, var omdiskutert. Da det ble kjent at det var snakk om fire drap, bestemte redaktør Gunvald Justnaes at vi skulle bruke fullt navn på gjerningspersonen, husker lokalavisjournalisten.
I dagene etter drapene jobbet han og hans kolleger i lokalavisen mange timer overtid for å følge opp saken på best mulig måte, og for å finne ut hvordan dette kunne skje.
– Vi jobbet tett sammen med Dagbladet, som flyttet inn hos oss i Strandgaten. Vi prøvde å snu de fleste steinene sammen med Dagbladets drevne krimreportere og fotografer, sier Saelør.
Han og Haaheim fulgte også rettssaken tett, sommeren etter.
– Vi fikk se mange grufulle bilder i retten. Det var tøffe dager, legger han til.
Saelør kan se tilbake på en 40 år lang karriere som journalist i Farsunds Avis og avisen Lister. For journalisten er Knivsland-saken og OL på Lillehammer «høydepunkter» på godt og vondt.
– Men jeg tenker ikke så mye på Knivsland-saken nå, sier 61-åringen.
PISTOLSKYTEBANEN på Knivsland ble bygget om noen måneder etter at åstedet ble frigjort av politiet, og så tatt i bruk igjen. – Det var litt for å gjøre banen bedre, men også for å skyggelegge det forferdelige som hadde skjedd og for at minnene ikke skulle bli for sterke. Vi skulle jo tross alt bruke anlegget videre, sier Karstein Brox (71).
Han var leder av Farsund pistolklubb for 30 år siden. Selv rakk han ikke å vaere med på arrangementet på Knivsland 20. august 1988 fordi han måtte jobbe.
– Gjennom årenes løp har ting normalisert seg, og banen brukes som før. Men for dem som ble skutt og for dem som ble igjen var det som skjedde en stor tragedie. I tillegg til de to ambulansesjåførene mistet klubben to medlemmer, og to andre ble skutt og skadet. Folk var rystet, og vi forsøkte etter beste evne å saerlig backe opp de som var blitt skadet, sier Brox, som selv ikke lenger tenker så mye på det som skjedde.
Hendelsen på Knivsland var en medvirkende årsak til at ambulansepersonell senere ble utstyrt med håndradio mens de var i felt. Den utløste også en diskusjon om hvor vidt ambulansepersonell skulle gå inn i farlige områder uten at de var sikret av politiet først.
Avisen Lister har vaert i kontakt med representanter for den drapsdømtes familie. De har forståelse for at saken omtales 30 år etter, men ønsker ikke å stille til noe intervju.
Det er jo slik at hver gang jeg hører ordet «Knivsland» minnes jeg det som skjedde. OVE SLETTA