På død og liv
Denne lørdagen kan du lese historien om Lister-regionens kanskje mest grufulle drap etter Andre verdenskrig. For 30 år siden ble fire mennesker skutt ned og drept på skytebanen på Knivsland i Farsund. Ytterligere to ble truffet av haglene, men overlevde.
Hendelsen rystet ikke bare et helt lokalsamfunn. En hel nasjon rettet plutselig blikket mot Farsund. Hovedstadspressen rykket inn. Og i noen korte høstuker pågikk det en intens nyhetskamp mellom de ulike mediene.
SELV VAR JEG 17 år gammel den gangen. Jeg hadde akkurat lagt bak meg sommer nummer to som journalistvikar i Farsunds Avis, men fortsatte å jobbe som frilanser ved siden av skolen. Journalistikken hadde for alvor grepet meg. Og jeg overdriver neppe hvis jeg anslår at jeg daglig var innom redaksjonen i minst to friminutt.
Redaktør Justnaes og redaksjonssekretaer Danielsen var rause med oppdrag. I praksis fikk jeg jobbe så mye jeg ville. Turene innom avisen ble hyppigere i dagene ukene etter at skuddene på Knivsland falt. Dagbladets team hadde slått leir i lokalene i Strandgaten, og samarbeidet tett med Farsunds Avis. Det var full stoffutveksling mellom de to avisene. Alt Dagbladet skrev, kunne lokalavisen bruke. Og omvendt.
JEG SKAL IKKE legge skjul på at jeg som ung journalistspire hadde svaert lyst til delta i dekningen av drapssaken. Tross alt, var det mulighet til å jobbe med de beste journalistene. Konkurransen mellom avisene, og da spesielt Dagbladet og VG, var innbitt. Det var en daglig kamp om kommentarer, detaljer og bilder. Men redaktør Justnaes holdt meg klokelig på en armlengdes avstand. En drapssak var ikke noe for en 17 år gammel skoleungdom, mente han. Men sjansen min skulle komme.
I dagene etter skytetragedien ble en av tjenestemennene fra det lokale lensmannskontoret gransket for tjenesteforsømmelse. Han hadde noen timer før drapene skjedde blitt varslet om at en navngitt mann var observert bevaepnet med hagle utenfor Texaco-stasjonen i Vanse, men valgte ikke å foreta seg noe.
DET SAERSKILTE etterforskningsorganet for politisaker konkluderte senere med at det ikke var begått tjenesteforsømmelse ved å unnlate å gripe inn. Men der og da jaktet en samlet presse på lensmannsbetjenten. Ingen av avisene hadde imidlertid klart å få ham i tale eller fått nye bilder av ham.
Jeg var på vei ut på et annet oppdrag med kameraet hengende rundt halsen, da den jagede lensmannsbetjenten plutselig kommer gående mot meg i Strandgaten – rett utenfor inngangen til det som da var tinghuset. Instinktivt tar jeg tak i fotoapparatet og retter linsen mot politimannen. Men han ser hva som skjer, løper bort til meg og spør høflig om jeg kan la vaere å ta bilder av ham.
LETTERE PERPLEKS imøtekommer jeg betjentens anmodning, og rusler tilbake til avisen uten en eneste eksponering på filmrullen. Da jeg tilbake i redaksjonen forteller hva som skjedde, blir jeg skjelt huden full av Dagbladets fotograf. For ham var det uforståelig at jeg ikke hadde trykket på utløserknappen. Kritikken gjorde inntrykk, husker jeg. Og i dagene som fulgte, må jeg innrømme at jeg ikke hadde saerlig tro på egen fremtid som pressemann i Akersgaten. I ettertid er jeg derimot sikker på at jeg gjorde et riktig valg den gangen. Det handler om respekt og forståelse for mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon. Lensmannsbetjenten glemte ikke episoden. Flere år senere kom han bort og takket meg. For øvrig jobbet jeg senere flere år i Dagbladet, og på oppdrag sammen med fotografen som var i Farsund høsten 1988. Ansvarlig redaktør