Gir seg på topp
Et stadig mer anstrengt forhold til avisens styreleder og dyp uenighet om den strategiske veien videre, gjør at jeg nå velger å slutte i avisen.
Det har selvsagt ikke vaert noen enkel avgjørelse å ta. Samtidig er det fint å kunne gi seg på topp.
For jeg er oppriktig stolt over alt vi har fått til i de snart ni årene jeg har vaert ansvarlig redaktør. Ja, det finnes vel knapt en avis i Norge som har gjort så mange endringer som Lister i denne perioden. At vi tidligere i år ble kåret til Norges beste lokalavis og de to siste året har vaert opplagsvinner på Sørlandet, viser at vi har gjort mye riktig.
MED MAGEN full av sommerfugler forlot jeg i 2009 en utfordrende og spennende jobb som leder av økonomiredaksjonen i Aftenposten for å ta over roret i Farsunds Avis – med familien på slep. På mange måten var ringen sluttet. For det var i de slitne redaksjonslokalene i Strandgaten at jeg som 16-åring ble introdusert til avislivet og lot meg fascinere i så stor grad at jeg valgte å satse på journalistikken.
Jeg husker godt møtet med min forgjenger Steinar Spjelkaviknes, en varm septemberdag et par uker før jeg tiltrådte. På sitt redaktørkontor i andre etasje over inngangsdøren satt han bokstavelig talt midt i sentrum. Med perfekt utsikt mot byens torg og bare et steinkast unna den politiske høyborgen Husan. Han fortalte om ståa internt og utfordringene som ventet. Hans viktigste råd var få alle avisens medarbeidere til å dra i samme retning. Slik hadde det ikke vaert de siste årene under hans ledelse, og det drev ham til fortvilelse. Nå hadde sykdom tvunget ham til å kaste inn håndkledet. Men han var fortsatt levende opptatt av avisens fremtidige ve og vel.
SLIK TROR JEG at det er for de fleste redaktører. Selv om man slutter, lever kjaerligheten til avisen videre. Og det er ikke så merkelig. En redaktør lever og ånder for avisen. Hele døgnet, hele året. Det er til tider beinhard jobbing, men samtidig noe langt mer enn en jobb.
Noen redaktører kaller det en livstil. For meg har det vaert mye mer enn det.
For i en lokalavis er man på mange måter avisen. Med hud og hår. Enten man er på butikken, ute på byen eller deltar i Farsund Maraton. Der handler redaktøren, der drikker redaktøren, der løper redaktøren. Heia Farsunds Avis, ropes det! Flere har ennå ikke tatt innover seg avisens navnebytte i mai 2014.
Med flytting til Gåseholmen, fikk vi en ny giv. Trykkeriet ble raskt lagt ned. Og innholdsmessig arbeidet vi målrettet fra å ta steget fra lokalavis til en avis for hele regionen.
LISTER-SATSINGEN, som allerede var i gang da jeg begynte, ble videreutviklet med regionutgave hver torsdag. I 2013 lanserte vi Lister24. Folks leservaner var allerede i sterk endring og den nye nettavisen med en fullverdig regional nyhetsprofil bidro ytterligere til dette. Leserne forventet et stadig bedre digitalt tilbud. Derfor la vi i 2014 om strategien. Som første dagsavis i Norge justerte vi frekvensen på papiravisen fra seks til fire dager i uken. Dermed kunne vi gi enda mer digital gass. Vi utvidet nettdesken, økte publisering s rytmen, bygget Tv-studio og ansatte egen produsent for levende bilder.
Samtidig innførte vi brukerbetaling på nettavisen og endret navn på papiravisen fra Farsunds Avis til Lister. Navnebyttet var selvsagt dristig, men nødvendig. Å seile under Farsunds Avis-flagget i Lyngdal når konkurrenten heter Lyngdals Avis er krevende. Dessuten ønsket vi i større grad å synliggjøre vår regionale profil. Sett i ettertid er jeg overbevist om at uten Listergrepet, ville vi endt opp som en ren lokalavis for Farsund.
HØSTEN SAMME år, altså i 2014, var tøff. En omfattende nedbemanning s runde ble gjennomført for å ruste avisen for fremtiden. Alle funksjoner bortsett fra redaksjon og annonsesalg forsvant ut i konsernet. Det var tungt å se gode og lojale medarbeidere forlate bedriften. Men det var utvilsomt et riktig grep å gjøre. Hadde vi fortsatt som før, ville avisen gått på en kostnadssmell som ville truet alle arbeidsplassene. Davaerende styreleder, Harald Jacobsen, så dette og satte i gang omstruktureringen. Han fortjener en stor takk for at han var så forutseende.
NETTOPP DET å vaere i forkant og tørre å eksperimentere, er viktig for å lykkes i mediebransjen. Da jeg etter en høst med ekstrem trafikkvekst på nett valgte å sette hengelås på absolutt alle nettsakene i desember 2015, så var det med en viss risiko for leserflukt. Resultatet var imidlertid at antallet digitale abonnenter skjøt i vaeret – fra 250 til 1050 på ett år. Historien ble brettet ut over to sider i Dagens Naeringsliv. Siden har svaert mange aviser gjort det samme.
Det handler om å stole på at man har et innhold som er så godt at folk faktisk er villige til å betale for det. Da jeg begynte som redaktør, predikerte jeg en ambisjon om at avisen skulle vaere uunnvaerlig for innbyggerne i vårt dekningsområde. Det er fortsatt mange som ikke abonnerer. Men jeg vil likevel våge den påstand at lunsjpausen blir atskillig kjedeligere for de som ikke leser Lister.
Vi setter nyhetsagenda, retter kritisk søkelys på samfunnet og maner til engasjement. Sørlendingen er vanskelige å provosere. Derfor har jeg ofte bevisst måttet sette ting helt på spissen i mine kommentarer for å få noe respons. Av og til har jeg lykkes. Men altfor ofte er meninger blitt møtt med taushet. Jeg savner mer lokal deltakelse i den lokale debatten.
ÉN TING SOM definitivt har endret seg er synet på avisen. De første årene i redaktørstolen fikk jeg høre daglig at vi var så negative. Mange skjønte ikke vår rolle som den fjerde statsmakt, og synes synd på ordfører og rådmann de gangene vi laget kritisk journalistikk på kommunen. Her har det definitivt skjedd noe. De fleste ser nå at lokalavisen er på deres lag mot makten. Vi får mer ros enn ris for produktet vi lager. Spesielt etter at vi ble kåret til årets lokalavis i Norge, er det ikke måte på hvor positive folk er blitt. Mange har endelig at forstått at de faktisk abonnerer på en ganske god avis.
Jeg kommer til å savne kontakten med leserne. Og det er trist å forlate så mange dyktige, positive og hyggelige kolleger. Dagens stab i Lister drar absolutt i samme retning, er stolt av avisen den lager og alltid åpne for justeringer som kan gjøre innholdet enda litt bedre. Arbeidsmiljøet har dessuten aldri vaert bedre, sier de som har jobbet der lengst.
LIKE BRA ER IKKE forholdet mitt til styreleder Sturle Rasmussen, som de to siste årene har vaert sjef som Schibsteds sju lokalaviser i vest og sør. Til slutt ble samarbeidsklimaet for vanskelig, i alle fall sett fra min side. Etter en lang prosess med stor uenighet om fremtidig strategi, velger jeg tre av.
Jeg ønsker Lister alt godt videre, og kommer fortsatt til å bruke mye tid på avisen. Men fra nå av blir det som vanlig leser.