Jeg er et ja-menneske. Litt for mye, kanskje

– Hehe... Jeg sitter stort sett på kontoret i informasjonsbua hele helgen. Det har hendt at jeg så vidt har fått tatt meg en runde ute på plassen på søndagen, rett før det stenger, når de fleste gjestene har gått hjem, ler 48-åringen.

HUN ER I ÅR nyvalgt styreleder for Lyngdal Dyrskue, og ler i det hele tatt ganske mye. Skeibrok, som opprinnelig kommer fra Bjelland i Marnardal beskriver seg som en utadvendt person med godt humør.

– Og så er jeg et ja-menneske. Litt for mye, kanskje, ler hun igjen.

Bente Skeibrok er tidenes første kvinnelige styreleder på Dyrskue. Hun representerer Lyngdal Røde Kors, et av de fire arrangørlagene, og har vaert med i dyrskueledelsen i 11 år. Før det var hun med i nesten ti år som frivillig, som kokk, det samme som yrket hennes.

– Det at jeg er den første kvinnelige lederen har jeg faktisk ikke tenkt så mye over. De som er med i ledelsen for arrangementet er så kunnskapsrike og omgjengelige at det ikke har bydd på de store utfordringene. Vi er en godt sammensveiset gjeng, og alle kjenner oppgavene sine godt. Den harde kjerne består av 10–12 stykker. Men vi er naturligvis avhengig av de mange hundre som gjør dugnad for å få arrangementet til å gå rundt, sier hun.

DET ER TORSDAG ettermiddag på dyrskueplassen. De 180 utstillerne til årets Dyrskue ruller inn på Prestneset, en etter en. Alle skal inn i informasjonsbua for å melde sin ankomst og få de nødvendige ting av inngangspass, matbonger og standplass. I løpet av helgen vil mellom 20.000 og 25.000 mennesker vaere innom portene på dyrskueplassen.

– Man må vaere glad i å prate med folk for å sitte her, smiler Bente Skeibrok mellom slagene.

HENNES ROLLE de siste 11 årene har vaert å sitte i informasjonsbua gjennom hele dyrskuearrangementet, fra morgen til kveld.

– Det er alle slags spørsmål man må svare på og håndtere. Veldig mange kommer for å spørre om hvor sekretaeren Thor Ove er. Regner det må jeg bestille grus. Er det noen som sliter med strømmen, må jeg sende ut elektrikeren, som har kontor vegg i vegg. Og så har vi veldig mange unger innom her som er kommet bort fra foreldrene. Da opplyser vi om det i høyttalerne. Det meste pleier å ordne seg.

– Men skulle du ikke gjerne ha vaert ute på området og tatt del i folkefesten?

– Det er jo gøy om man får tatt seg en liten tur, men da ender det bare opp med at jeg treffer så mange folk og blir stående og prate. Det har jeg jo ikke tid til.

– Hva er det som driver deg? Du har jo vaert med som frivillig og i ledelsen i snart 20 år.

– Dyrskue er arrangørlagenes viktigste økonomiske inntekt. Hvert lag budsjetterer med 150.000 kroner i inntekter fra arrangementet hvert år. Hvis man vil ha et tilbud, så må man også bidra litt. Det nytter ikke å sitte hjemme og håpe at noen andre sørger for at det skjer noe. Så lenge jeg har tid og mulighet til å vaere med og bidra, så synes jeg dette er veldig givende.

– Hvor lenge tror du at du kommer til å holde det gående?

– Den dagen det ikke er gøy lenger, da gir jeg meg.

– Er du i naerheten av det nå?

– Nei.

– Men blir du ikke lei av og til?

– For å si det slik, når vi stenger portene på Prestneset søndag kveld, så er ikke det å planlegge tur til Dyrsku’n i Seljord helgen etter det første jeg gjør.

– Hva gjør du på søndagen, når arrangementet er slutt?

– Jo mer jeg får ryddet på søndagen, jo bedre er det. Og når jeg kommer hjem på kvelden, legger jeg meg på sofaen og gjør ingenting. Jeg teller ikke timer, men jeg tilbringer en del tid på Prestneset før og under dyrskuehelgen, for å si det slik.

– Hvordan kjennes kroppen ut på tampen av arrangementet når det skjer noe hele tiden?

– Man blir jo litt surrete i hodet på slutten. Det er ekstremt mange henvendelser, mange folk som skal inn og prate og lyden fra tivoliet som sviver hele helgen merkes jo godt. Og så har vi en helt saeregen form for dyrskuehumor. For å si det slik: Vitsen trenger ikke å vaere så veldig god før man ler hjertelig.

– Hva er de største utfordringene under et arrangement som Dyrskue?

– Vaeret. Uten tvil. De 11 årene jeg har vaert med i ledelsen tror jeg aldri jeg har opplevd at det ikke har vaert regn. Verst var det nok det første året, da jeg husker det torsdagen før regnet vannrett og vi måtte søke tilflukt inne i den ene utstillerhallen. For to-tre år siden var vi redd for at elva skulle gå over sine bredder og at det skulle bli flom på området hvor dyrene holder seg. Det var rett før vi måtte evakuere. Apropos dyr, heldigvis har vi ikke hatt noen dyr som har stukket av. Men én gang var det noen kviger som kom seg løs, men de ville heldigvis bare rundt for å kikke på området.

– Er det noen gøyale historier du husker spesielt fra din tid i dyrskueledelsen?

– Hehe... Jeg tror ikke jeg kan fortelle den...

– Joda?

– Hehe... Altså, det var en toalettbu som veltet et år. Med en person inni. Vi fant aldri igjen denne personen. Han hadde nok gått stille og forsiktig fra stedet. Vi fant bare en veltet toalettbu. Jeg skal ikke gå i detalj på hvordan det så ut inni den veltede toalettbua.

– Hvordan ser du for deg Dyrskue i Lyngdal om ti år?

– Vi er selvsagt avhengig av at vi får folk til å vaere med på dugnad. Heldigvis går det greit nå. Totalt legges det ned 5.000 dugnadstimer i forbindelse med arrangementet. Det hadde selvsagt ikke vaert mulig å leie inn folk til å gjøre denne jobben. Ellers håper jeg vi kan få tilbake livdyrauksjonen og at hestemønstringen beholdes og at utstillerne fortsatt vil komme. Jeg har god tro på at Dyrskue fortsatt eksisterer om ti år.

DYRSKUE-SEKRETAEREN, også kalt generalsekretaeren, Thor Ove Aas kommer innom informasjonsbua. Han har overhørt det siste spørsmålet.

– Om ti år er det ikke sikkert det er vi som er med og arrangerer. Da kan det hende at vi går rundt og klager over at alt er så dyrt her.

Han ler han også.