En tid for nåde

Tekst: Lukas 4:16-22

Jeg vil påstå at nåde er en livsnødvendighet. Hvis vi ikke møter tilgivelse eller nåde i livet vårt – så kan det utvikle seg i en hard og uforsonende retning. Det vil oppleves i våre omgivelser som problematisk og av og til frastøtende. Nåde er et av de viktigste ordene i det nye testamentet og er egentlig et så viktig ord at det handler om liv eller død.

Jesus vokste opp i byen Nasaret – nord i Israel. Byen var et vegkryss for karavaner og lå i et område der mange av tidligere store begivenheter hadde funnet sted. Histories utvikling rundt dette stedet hadde flere ganger fått en ny vending. Nå var det igjen noe nytt som hendte. Hvis vi sammenlikner det som Jesus forkynte og det som døperen Johannes sa så var de ganske forskjellige i sitt uttrykk. Mens Johannes svingte svøpa over ugudeligheten så kom Jesus og åpnet en ny tid – en tid for nåde. Han sier altså at: i dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på. Hva var det som begynte der og da? Først og fremst så var det innledningen på frihet for mange slags fangenskap. De fattige skulle oppleve stor glede i Gud. De som var fanget i synd skulle settes fri. Åndelig blinde skulle se og forstå med hjertet igjen, og undertrykte av det onde skulle settes fri. Grunnet til denne friheten stod midt iblant dem i egen person – Jesus selv.

Hvis vi hadde lest videre fra teksten i dag så ser vi at folket ikke forstod han og ikke aksepterte det han påstod å vaere. De trodde de kjente han fra før og jagde han ut av byen og tok nesten livet av han – der og da.

Hvordan reagerer vi på ordet nåde eller på at Jesus sier han er den eneste som representerer Guds nåde til oss? Blir vil glade og tar imot dette – eller provoseres vi og viser det fra oss. Det er vårt privilegium å gjøre det valget. Jesus tilbyr sin nåde til oss fortsatt – helt uten baktanker og helt gratis. Det nådens år som Jesus satte i gang er fortsatt gjeldende.