Maktspill i Sverige

Svenske velgere har sagt sitt, men ikke tydelig nok til at det kunne utpekes en statsminister og en regjering med påkrevd oppslutning. Etter riksdagsvalget for snart tre uker siden er det nå talmannen i Riksdagen, tilsvarende stortingspresidenten, som i de kommende uker og kanskje måneder skal forsøke å avklare hvilke partier som kan støtte mulige kandidater. Talmann Andreas Norlén tok fatt på sitt oppdrag i går, og hans føremelding «skarpt läge» lyder som et understatement.

Valget ga tilnaermet dødt løp mellom den regjerende rødgrønne og den borgerlige blokken, 144 mot 143 mandater – og 62 mandater gjør Sverigedemokraterna (SD) til en tredje blokk, som ingen andre partier hittil har villet naerme seg.

I MAKTSPILLET mellom nabolandets partiledere, kan mer og mindre uklare uttalelser om støtte og samarbeid sees som et ledd i posisjoneringen. Tydelig nok er imidlertid førstemann hos Norlén, statsminister Stefan Løfven fra Aps søsterparti, som satset på å regjere videre, men ble «stemt ut» i en riksdagsavstemning uten historisk sidestykke. Både før og etter valget har Løfven appellert til samarbeid over det tradisjonelle høyre/venstreskillet, av nasjonale hensyn, det vil si: isolere SD.

APPELLEN begrenser seg imidlertid til énveistrafikk over skillelinjen. Det er partier fra borgerlig side som får slutte seg til det tradisjonelle makt- og styringspartiet – som etter en ikke spesielt velfungerende koalisjon med Miljøpartiet i forrige periode fikk en tredjedel av stemmene. En nedarvet forestilling om at alt annet enn sosialdemokratiske regjeringer er naturstridig, sitter fortsatt i veggene.

DEN BORGERLIGE Alliansen kan imidlertid slå sprekker i spørsmålet om støtte fra, og dermed gjenytelser til, SD. Naermest en oppmyking er Kristdemokratene, som med eller tross slike signaler gjorde et godt valg. I en fersk måling sa én av tre ja til en slik tilnaerming. Litt karikert står striden mellom to syn: «SD fikk tross alt 18 prosent» – og «det var tross alt 82 prosent som ikke stemte SD». Men talmannen øyner uansett ingen statsminister, all den tid to andre borgerlige partier sier bastant nei. Vil Centern og Liberalerna til slutt la seg lokke over skillelinjen? Eller blir det nyvalg?

Vil Centern og Liberalerna til slutt la seg lokke over skillelinjen? Eller blir det nyvalg?