Tyr for henne
samme språk. Vi ble et fellesskap med en gang, minnes Krauss.
De visste ikke annet om tiden som ventet dem i Austerdalen, annet at de skulle jobbe. De visste ingenting om hva de skulle jobbe med.
– Vi sov i et lite hus. Jentene sov oppe og guttene nede i første etasje. Dessuten var det et rom til hvor man spiste om kvelden og hadde sosialt samvaer. Totalt var det 16 personer i huset - 17 med lederen, forteller Krauss.
Hun forteller videre at maten ble laget i et annet hus, som forøvrig ble brukt da de spiste dagens andre måltider.
– For å vaske oss, måtte vi til elven. En gang sa vi til guttene at de måtte forsvinne slik at vi kunne få vasket oss skikkelig, forteller Krauss. HUN KAN IKKE huske at det var butikk ved leiren.
– Og på ukedagene kom vi oss ikke noe sted. Men noen ganger kom vi oss ned dalen på sykkel. Det var ikke så mye å finne på i dette området, forteller Krauss.
Men en gang haiket de til Mandal.
– Vi hadde hørt at Mandal var den peneste badebyen på Sørlandet. Men dagen var nesten gått før vi var fremme, forteller Krauss.
Hun husker også godt en annen episode hvor de kom i kontakt med noen gutter fra «landsbyen».
– De lovet oss å få vaere med i bil. Det var sønnene til en bonde. Sønnene snakket meget godt tysk fordi de hadde studert i Tyskland. De og noen andre med førerkort tok oss med til et utsiktspunkt. Jeg kan huske at det var et fantastisk syn å se utover fjorden, forteller Krauss.
ELLERS HADDE DE IKKE så mye kontakt med lokalbefolkningen.
– Vår hovedoppgave var å plante traer hos ulike oppdragsgivere, sier Krauss.
– Er det andre opplevelser du husker spesielt godt fra tiden i Austerdalen?
– Det vi ikke var vant til var at det alltid var nok å spise - uansett hvor vi var. Det verste vi smakte var leverpostei – selv om det var en delikatesse, sier Krauss.
Hun har bare gode minner fra tiden i Austerdalen.
– Jeg elsket det og mine barn har vokst opp med fortellinger fra denne tiden. Da jeg kom hjem hadde jeg så mye å fortelle at det var vanskelig å stoppe, forteller Krauss.