Reddet av raushet
I dag er det Verdensdagen for psykisk helse Mangel på raushet fikk livet til Reidar Bjørge til å rase. Og nettopp raushet var med på å bygge det opp igjen.
Mobbing på jobb gikk hardt ut over Reidar Bjørges psykiske helse. Raushet fra gode hjelpere fikk ham tilbake på riktig kurs.
I anledning Verdensdagen for psykisk helse ønsker Reidar Bjørge å fortelle sin historie om hvordan livet ble ødelagt av mobbing, og hvordan raushet i hjelpen han fikk, har hjulpet ham tilbake.
Ung mobbing
– Helt tilbake i barndommen ble jeg mobbet mye fordi jeg hadde lese- og skrivevansker og var ordblind. Saerlig ble jeg mobbet fra sjette til åttende klasse. Laererne turte ikke å gå i mellom. Jeg hadde klippekort på sykehuset på grunn av gjentatte hull i hodet; en stein, en flaske.
Reidar lar ordene ligge i luften.
I åttende klasse fikk han nok, og tok selv et oppgjør med mobberne. Den harde veien. Han tok igjen med makt. Men det virket, og mobbingen opphørte.
–Hadde jeg ikke hatt en mor og far å gå til, vet ikke hva som skjedd, sier han.
Veien derfra var lettere å gå. Da han var ferdig med niende klasse, begynte han å jobbe for sin far –med å kjøre ut aviser. Frem til en alder av 38 år jobbet han på ulike steder. Som vaktmester i Telenor, på et lager, som støttekontakt og en lang tid på en boenhet med psykisk utviklingshemmede. Reidar beskriver fine, uproblematiske år og mange gode arbeidskolleger.
Trakassert på jobb
– Da jeg var 39 år søkte jeg på en jobb i en institusjon for ungdommer med rusproblematikk. Jeg fikk jobben på grunn av arbeidserfaring og personlighet, til tross for at jeg ikke har utdannelse. Jeg var kjempefornøyd. Dette var drømmejobben, forteller han.
Men bare kort tid etter å ha startet i jobben på Østlandet, viser det seg at det pågår en konflikt blant de ansatte. Reidar opplever ting han har plikt til å si fra om ifølge arbeidskontrakten, noe han gjør. Og får kjempekonsekvenser av det.
– Det tok helt av. Det var saerlig en kollega som gjorde det surt for meg, sier Reidar, og fortsetter:
– Den største årsaken til mobbing og trakassering er misunnelse. Og slik startet det også i mitt tilfelle. Kollegaen min snoket i mine papirer, og fikk greie på at jeg tjente litt mer enn henne. Årsaken lå selvsagt i at jeg var eldre enn henne. Men dette tålte hun ikke. Hun fortsatte å mobbe og trakassere meg på det groveste.
Reidar forsøkte å overse mobbingen. Han hadde kjempegod kommunikasjon med ungdommene. Med tiden får kollegaen også ungdommene til å gå imot ham. Og når han går til daglig leder og forteller om trakasseringen, blir han ikke trodd.
–Til slutt gikk det over til at hodet fungerte, men kroppen reagerte. Jeg gikk diaré og kronisk tarmsykdom. Etter noen harde møter slutter kollegaen som har mobbet, men noen andre kolleger som har holdt med i henne, fortsetter trakasseringen. Da klarer jeg ikke mer, sier han.
– Ikke flaut
Familien flytter til Farsund. Her går han til fastlegen, og blir sendt videre til psykisk helse. Det er han svaert takknemlig for i dag.
– Det var skummelt i starten. Men det blir veldig bra etter hvert. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor takknemlig jeg er for den støtten og hjelpen jeg har fått på psykisk helse.
Reidar vet alt om at man helst vil ligge hjemme under dyna uten ønske om å reise deg opp. Likevel så han seg nødt til å gjøre noe med det.
–Man må gjøre noe med det selv. Og man må ikke vaere redd for å søke hjelp hvis hodet surrer i dritt. Hvis man ikke ber om hjelp, kan det gå for langt. Å få hjelp er ikke flaut.
Videre er Reidar sykmeldt i perioder. Han forsøker å dra tilbake på jobb for tredje gang. Han er der i noen få timer, før han kaster opp og reiser hjem igjen. Selv om det ikke er noe som heter at alle gode ting er fire, gjør han et siste forsøk. Det ender med den samme reaksjonen; oppkast og blodig diaré.
Herfra er Reidar sykmeldt i et år. Siden går han på arbeidsavklaringspenger og er innom Amento. Han får også jobbe på Jochums pub, og fullroser Cato Kjørrefjord for rausheten han viste.
– Hadde det ikke vaert for Cato og gjengen som jobbet der da, hadde jeg grodd fast hjemme. Dit kunne jeg gå hver dag og utføre diverse arbeidsoppgaver.
«Menneskehjelpen»?
I dag er Reidar ufør. Ikke bare på grunn av den psykiske helsen, men mye på grunn av senvirkningene etter to store ryggoperasjoner.
– Jeg har blitt flink til å styre unna for mye negativitet. Gjennom det hele har fått litt depresjon og angst, sier han, og forteller at han gjerne vil begrepet «psykisk helse» ti livs.
– Selv om man får hjelp av psykisk helse, mener jeg at man ikke er psykisk syk selv om man har depresjon og angst. Jeg mener psykisk helse burde endret navn til for eksempel «menneskehjelpen». Kanskje det hadde blitt mindre tabu å spørre om hjelp da?
Selv mener han at også mobbing fremdeles er et tabu emne.
– Det snakkes om i nyhetene og om nulltoleranse for mobbing på skolene. Det kan jeg bli skikkelig provosert av. Det forekommer fremdeles grov mobbing over alt. De som mobber er nok ikke klar over hva de gjør. Folk
kan bli kjempesyke av det. Til den som mobber vil jeg si at du kan få et liv på samvittigheten.
Opplevde raushet
På sin vei tilbake til en god psykisk helse har ikke Reidar opplevd noe annet enn raushet.
–Jeg har en fantastisk kone, og jeg elsker henne av hele mitt hjerte. Hun er vanvittig tålmodig og unik. Likevel er jeg bevisst på at man ikke skal trykke alt på sine naermeste, og er derfor glad for at jeg søkte hjelp.
Menneskene som har hjulpet ham på veien, har han bare lovord om.
– Det kan best beskrives med ordet raushet. Hadde det ikke vaert for måten Sigurd Løvhaug var der på; aerlig og raus. Espen Andalsvik kom hjem til meg, dro meg nesten ut av senga, gikk turer, løste verdensproblemer, laerte meg å tenke, passet på at jeg ikke ble for negativ og laerte meg å håndtere hverdagen. Han er mer enn fantastisk. Synnøve Fossmark - den koselige dama. Hvis alt var trist og leit kunne vi tenne et lys hos henne og prate om alt annet enn det som er faelt, så gav det hele seg. Og det samme med Marianne Lundegaard.
Blikket blir varmt mens han prater om hjelperne.
– Frank Johansen, min advokat, er en fantastisk mann. I den perioden jeg var veldig syk hjalp han oss veldig. Og gjennom Cato Kjørrefjord og gjengen på Jochums pub har jeg hatt en plass å gå til. Disse stedene har gjort meg trygg de mange gangene jeg har vaert engstelig.
Han nevner også fantastisk hjelp av hjemmesykepleien i forbindelse med rygg og sykdom.
– Jeg kan ikke få fullrost disse menneskene nok. Det er vanskelig å beskrive med ord - jeg er mer enn takknemlig. Hvor jeg hadde vaert i dag uten den hjelpen, tør jeg ikke å tenke på. De har laert meg hvordan jeg kan få en best mulig hverdag som overhodet mulig.
Han mener at alle kan vise mer raushet ovenfor hverandre i dagens samfunn.
– Vaer blide og hyggelige mot hverandre. Ha normal folkeskikk. Vaer rause, og ikke overfladiske. Og hvis du har hatt en dårlig dag - fortell det når arbeidskollegaen din spør hvordan dagen har vaert. For alle har en psykisk helse.