Til kamp for norske sjøfolks rettigheter
Noe av det første jeg hørte som førstereisgutt var ordene – «det er ikke for alle». For noen høres det kanskje rart ut, men for meg ble det et ankerfeste og en ting har jeg skjønt; livet på sjøen er livet for meg.
Nordmenn har fra gammelt av vaert et sjøfarende folk. I et land med tusenvis av øyer og over 20.000 km med kystlinje, blir båten uunnvaerlig. Mange steder i det langstrakte landet vårt var det jo bare over sjøen man kunne få kontakt med hverandre! Så vi rodde, vi brukte seil, damp og etter hvert motor. Vi var saltvannsfolket.
I tiårene etter krigen reiste tusenvis av norske ungdommer til sjøs, og handelsflåten var en av de virkelig store juvelene i den norske kronen. Stolte kunne vi si at vi, et av verdens minste folk, hadde en av verdens største flåter!
Det er fortsatt unge som reiser til sjøs. Vi er kanskje ikke like mange, og så godt som ingen av oss seiler lenger i langfart under fjerne himmelstrøk. Men havet har samme tiltrekningskraft som før. Da jeg var 15 år gammel bestemte i alle fall jeg meg for at det var sjømann jeg ville bli, akkurat som bestefar. En mann av saltvannsfolket, på lag med havet. Kunnskapsrik og klok, nevenyttig, aerlig og tillitsfull med et stort hjerte.
I dag, flere år etter at jeg for første gang satte sjøbein om bord på Sørlandets seilende skoleskip M/S Sjøkurs, så vil jeg takke alle de fantastisk flotte folka jeg har fått aeren av å bli kjent med. Dere har vist meg at sjøfolk står sammen uansett vaer og vind. For når man står på dekk, og venner og familie for lengst er forsvunnet bak horisonten, så er det samholdet og kameratskapet ombord som betyr alt. De du jobber med blir din naermeste familie og redningsbøye.
Livet til sjøs er likevel ikke en dans på roser, og det er ikke for alle. De med sjøfartsbok, blir ikke alltid forstått og satt pris på av de uten: Norske krigsseilere ble dypt skuffet av den behandlingen de fikk etter krigen. De hadde satt livet på spill og hadde fortjent så mye, mye mer. De tusener av sjøfolk som ble satt på land når vi fikk NIS flagg i 1987 ble også skuffet. De trodde på en mer retterferdig løsning. Så la oss nå stå sammen for å unngå at dagens ungdom blir like skuffet over de konsekvensene Colorline saken vil kunne få for norske sjøfolk! La oss gi unge, norske sjøfolk et reelt håp for framtiden.
For, vi må kunne forvente at unge som kan tenke seg til sjøs, med maritimt fagbrev i hånda, går en framtid i møte hvor man ikke trenger frykte utflagging og sosial dumping, bare fordi man er norsk? Og, er det virkelig for mye forlangt at alle skal ha norsk lønn og norske arbeidsvilkår når man faktisk jobber i Norge?
Jeg laerte allerede som barn at man skal stå for sine ord, og til sjøs har jeg innsett at tillit og aerlighet betyr alt. Men det virker ikke som alle har samme ballast. Politisk har spesielt Frp forsøkt å slå mynt på sjøfolkenes situasjon, og flagget seg selv som det «virkelige arbeiderpartiet» og «sjøfolkenes parti». De vil ha flere ut i jobb, og styrke yrkesutdanningen, påstår de. Frps ordførerkandidat her i Farsund, som også er nestleder i Vest-agder Frp, Ingrid Williamsen har ytret seg i sakens anledning med et leserinnlegg i Lister med tittelen «På lag med norske sjøfolk». Der skriver hun i sitt forsøk på stemmefiske at Frp må sette foten ned og sikre norske arbeidsplasser.
Fine ord er imidlertid lite verd når det trekker opp til storm, og skjebnens time kommer. Aerlighet varer lengst, også i politikken. Frp dolket oss sjøfolk i ryggen med sin helomvending i Colorline-saken, så det blir det ikke mange stemmer til ytre høre fra «bøljan blå» om ikke vinden snur. Det er ikke for alle å tilhøre saltvannsfolket. Vi med sydvest og årer kjemper et aerlig slag for norske sjøfolks rettigheter.