Aktive politipensjonister

Med en pensjonsalder på 57 år i politiet, er det flere politipensjonister som i dag er å se i andre yrker. Bjørn Pedersen (bildet) og Kenneth Frestad har begge gått over i trevarebransjen.

– Egentlig var planen at jeg skulle ha en lengre ferie da jeg gikk av med pensjon, men det ble ikke helt sånn. Jeg fikk noen jobbtilbud som jeg takket ja til, slik at jeg i utgangspunktet jobber tre dager i uken som vikar her på Monter i Farsund. I tillegg er jeg vikar i et firma som heter Site Service, som driver med drift og vedlikehold av nødnettet. Der er jeg med ut på basestasjoner, klatrer i master og bistår dem ved ferier og annet fravaer, sier ekspolitimann Bjørn Pedersen.

Offisielt sluttet han i politiet 1. juli i år, men på grunn av avspasering og ferieavvikling, gikk han i praksis av i midten av april. Han har derimot ikke problemer med å fylle tiden.

– Jeg driver også hundepensjonat sammen med samboeren min, Marjolein Evanger, noe jeg har holdt på med i ganske mange år og er noe jeg kommer til å fortsette med. I tillegg er jeg veldig engasjert i Lista Flyklubb som skoleleder. Der driver jeg å instruerer og utdanner mikroflypiloter på Lista flyplass. Jeg har også mitt eget fly, så mye av fritiden min går der ute. Samtidig har jeg jo også en familie jeg gjerne vil bruke litt tid på. 24 timer i døgnet er noen timer for lite. Tiden går fort når det er mye å gjøre, sier Pedersen.

HAN KOMMER opprinnelig fra Sandefjord, men har aldri jobbet som politi i hjemkommunen. Han hadde derimot de fleste av sine første år i politiet på Østlandet. I 1995 møtte han samboeren Marjolein Evanger fra Farsund, og flyttet i 1996 til Kaperbyen og begynte å jobbe for det som i dag heter Agder Politidistrikt. Da han flyttet sørover, var stedet derimot ikke helt ukjent for han. – Jeg har egentlig hatt to liv i Farsund. Da jeg gikk på politiskolen hadde vi lønn under utdannelsen. Etter politiskolen hadde vi bundet oss til et pliktår, og jeg hadde mitt pliktår på lensmannskontoret her i Farsund i 1988/89, før jeg reiste tilbake til Østlandet. Her begynte jeg etterhvert med politihund. Jeg har hatt godkjent patruljehund i 23 år, først i Nittedal før jeg begynte i hundetjenesten i Oslo. Da jeg flyttet ned hit, fortsatte jeg å jobbe med hund frem til jeg fikk innsatsleder-stillingen for fem-seks år siden, som jeg hadde frem til jeg gikk av nå i år, sier Pedersen.

Han trivdes godt å jobbe i team og som etterforsker av store og tunge saker, men han legger ikke skjul på at det var noe spesielt å jobbe med hund. Det er en jobb han beskriver som både moro og spennende.

– Her får du vaert med på mange spesielle oppdrag, som leteaksjoner og skarpe oppdrag. Samtidig har jeg ikke bare vaert bundet til Farsund og Lister-regionen, men også mye opp mot hendelser i Kristiansand og andre steder i politidistriktet, takket vaere at jeg har jobbet med hund, sier Pedersen.

Etter 32 år i politiet har han ifølge han selv aldri angret på valget om å bli politi.

– Det har vaert fantastisk. Jeg kan egentlig ikke få fullrost den jobben jeg har hatt. Jeg har vaert veldig glad i og stolt av jobben min i alle år. Skulle jeg valgt yrke på nytt, tror jeg at jeg hadde valgt akkurat det samme. Samtidig, når du har holdt på med det i såpass mange år, så er det også en del ting du er litt ferdig med. Jeg kan for eksempel styre meg for helgefylla. Det er ikke like spennende lengre. Du møter ganske mange verdensmestere som er ute på fylla, og det er mange av de jeg kaller «hobbyjurister», som gir inntrykk av at de vet mye om lover og regler, og som påpeker det for oss i fylla, forklarer Pedersen.

HAN BESKRIVER livet på byen omtrent som det alltid har vaert. Samtidig er det også ting som har endret seg med årene.

– Når det gjelder voldshendelser, så er det kanskje litt annerledes da det utføres på en litt annen måte enn hva det ble gjort tidligere. Før var det ofte sånn at man kunne gjøre opp litt seg imellom bak et bygg, og da den ene var i bakken, så var det ferdig. Men sånn er det ikke nå. Nå begynner kanskje den verste volden etter at en har gått i bakken. I tillegg er det kanskje en liten endring i respekten for politiet, som har gått i en litt negativ retning. Det er kanskje mest merkbart blant en del unge, noe jeg synes er litt uheldig. Ellers er fulle folk som de alltid har vaert. Det er ikke så stor forskjell på det, sier Pedersen.

Samtidig mener han at man som politi også kan legge premissene litt selv i slike situasjoner, som hvordan man blir opplevd av andre og hvordan en selv opplever ting. Som politimann trekker han også frem viktigheten av å kunne nullstille seg.

– Gjennom så mange år i politiet opplever du veldig mye, ser mye, og har mange sterke opplevelser og inntrykk som du må klare å jobbe deg gjennom og ikke dra med deg hjem. Da tror jeg du brenner ut ganske fort. Det å komme gjennom traumatiske hendelser, som det har blitt noen av opp gjennom, er noe jeg selv føler jeg har klart veldig bra. I politiet er man flinke på å ta debriefinger etterpå, ikke minst makkervis hvor vi to som er på bil snakker sammen om det vi har opplevd, og gjør oss ferdig med det. Det er viktig. Selv om man som politi kanskje blir litt følelsesmessig avstumpet, tror jeg ikke du kan vaere i politiet uten å ha en god porsjon empati, samtidig som man klarer å holde en viss avstand til de hendelsene du kommer bort i. Det er en balansegang, sier Pedersen.

Selv om man som politi kommer bort i mye som folk flest helst vil slippe å oppleve, ser han ikke bare negativt på å gå inn i slike situasjoner.

– Det gjerne også noen som er fornaermet i en sak. Selv om du griper inn mot noen, så hjelper du noen andre. Den hjelpefunksjonen er ganske fremtredende, at du faktisk kan bety en forskjell for noen gjennom å bistå dem når de kanskje er i vanskelige fasene i livet. Det har vaert givende, sier Pedersen.

Hvilke episoder som har gjort størst inntrykk på han synes han er vanskelig å svare på, all den tid han har vaert borti så mye i løpet av sine over 30 år i politiet.

– Men kommer du med hunden din opp i en situasjon hvor du kan redde et liv, for eksempel, så er det noe du lever lenge på. Også andre oppdrag som du har løst i samarbeid med hunden er også oppdrag som henger høyt. Det er artig og fint å tenke tilbake på, sier Pedersen.

HAN MINNES også den tiden hvor de brukte sine egne privatbiler som politibil. På den tiden var det heller ikke uvanlig å ha alenevakter, hvor man dro ut på flere oppdrag alene uten noe godt samband eller noe ordentlig mobil.

– Det er ikke så veldig lenge siden det var slik, og da var du veldig alene. Muligheten for å få bistand var nesten ikke-eksisterende til å begynne med. Selv om mye har blitt bedre, er det fortsatt litt sånn her i dag også. Er du på et oppdrag litt lengre unna, for eksempel i Kvinesdal eller i Eiken, så må du fort vente en time, halvannen da naermeste bistand kan vaere i Mandal. I dag reiser man heldigvis alltid to nesten uansett hva det er, sier Pedersen.

Han beskriver utviklingen av nødnettet som en revolusjon, spesielt i distriktene. Han husker at han tidligere kunne få oppringninger fra folk i nød hjem på fasttelefonen midt på natten, mens han lå hjemme og sov, og måtte rykke ut uten at noen andre visste hvor du var.

– Slik er det heldigvis ikke nå. Hvis for eksempel patruljen i Mandal får et oppdrag, så hører man det på sambandet. Dersom det er et oppdrag hvor de kan komme til å trenge bistand, så begynte vi også å kjøre. Ikke nødvendigvis helt frem, men naermere hvis de skulle trenge bistand. I tillegg kan man se hvor de andre politibilene er på skjermen i bilen, så det har skjedd mye positivt i etaten, sier Pedersen.

DA HAN tidligere i år fylte han 57 år, valgte han å benytte seg av den saerordningen han har som politi, og avsluttet politi-karrièren. Det begrunner han med ordningen som ligger der.

– Det er ingen gulrøtter som ligger der som gjør det så veldig attraktivt å fortsette. Jeg har jobbet operativt i politiet i hele min karrière, noe jeg kunne fortsatt med frem til jeg var 60 år. Hadde jeg valgt å fortsette, så hadde det vaert veldig ugunstig økonomisk sett. Ordningen legger opp til at vi som har jobbet operativt går av på 57 år. Om du ikke blir oppfordret til det, så er systemet bygget opp slik at det er gunstig å benytte seg av den ordningen, og det er jo en veldig god ordning. Det må jeg si, sier Pedersen.

Politiets pensjonsordning er basert på en fremforhandlet ordning som skal ivareta de som har jobbet operativt. Dersom summen av alder og antall år de har tjenestegjort blir 85, kan de velge å benytte seg av saeraldersgrensen

AT POLITIFOLK går over i andre jobber når de går av med pensjon i slutten av 50-årene er ikke uvanlig. En annen som har gjort det samme er Kenneth Frestad, som etter 36 år i politiet valgte å benytte seg av politiets saeraldersgrense for pensjon og gikk av like etter at han rundet 57 år våren 2016. I dag jobber han på lageret på Monter i Vanse.

– Det var egentlig litt godt å slutte etter 36 år i politiet og 33 år med vakt annenhver og hovedsaklig hver tredje helg, og ellers mye vakter på ukedager. Da man kan slutte på 57 år i politiet, fikk jeg muligheten til å gjøre noe annet. Det så jeg på som en gyllen mulighet, og tok den, sier Frestad.

I april 2016 begynte han derfor i en litt over 50 prosent stilling på Monter, hvor arbeidet er mer konsentrert i høysesongen fra april og frem mot 1. desember, og før han har en del fri i vintermånedene.

– Jeg er glad i å komme meg ut i naturen, trene og gå på ski, så for meg passer det fint, sier Frestad.

– Savner du politiet på noen måter?

– Du savner jo alltid gode kolleger, men det har kommet mange nye og dyktige folk siden jeg sluttet. Det er vel bare tre-fire stykker igjen i Farsund på lensmannskontoret av de jeg jobbet sammen med, og det er jo litt trist. Jeg hadde det veldig greit i politiet, hvor jeg jobbet mye opp mot ungdom og forebyggende arbeid. Det synes jeg var interessant, sier Frestad.

HAN BESKRIVER politiyrket som en ganske allsidig jobb, spesielt i årene

Jeg kan for eksempel styre meg for helgefylla. Det er ikke like spennende lengre. BJØRN PEDERSEN