Melkeruta

Melkeruta i Lyngdal startet hos Tarald på Møskeland. Der stod melkevogna parkert i skråningen nedenfor postveien.

Det var en firehjuls vogn med svinghjul og kuskesete. Om vinteren ble vogna skiftet ut med slede.

Kjøringen gikk på omgang blant bøndene på Møskeland og Bringsjord. De tok også med melkeholker fra Nygård og Bergsaker til meieriet i Alleen, men ikke fra prestegården. Derfra ble det sendt så mange holker til meieriet, at kapasiteten på vogna ville blitt sprengt.

Turnusen blant bøndene var slik at de kjørte ruta hver 13. hverdag. Hvis man startet året på en tirsdag, var neste gang onsdag, osv. og det var viktig med en slik rullering for antall holker kunne variere sterkt fra dag til dag. Mandagen var det alltid mange melkeholker, for ikke å snakke om tirsdagen etter de store høytidene.

DE TO SISTE ÅRENE før vi begynte på skolen, syntes Kjell og jeg det var kjekt å bli med far når han kjørte melkeruta, men det var vel å merke i sommerhalvåret og på dager med vakker solrenning over Stenbergåsen.

På hjemveien, når melkeholkene var tomme og lette å håndtere, laerte vi å kjenne igjen navnene på holke-skiltene, og kunne etter hvert overta styret med å løfte ned og sette på plass de riktige holkene ved oppkjørselen gården. Sporing av holkene utviklet seg raskt til en konkurranse mellom oss; «gudan», og slik fikk vi et «lekende» innblikk i bokstavenes mysterium.

EN HUTRENDE mandags morgen, da vi gikk i første klasse på Heimtun, blåste det full snøstorm, og mor bestemte at vi skulle la syklene stå hjemme og i stedet sitte på med far som kjørte melkeruta den dagen.

Det gikk omtrent en time før far og Freia var tilbake fra Møskeland. Men langt om lenge dukket de fram fra snøkavet, og vi kunne klatre ombord og søke ly på høysekken som lå stuet bak far sin rygg.

HESTEN FREIA var på denne tiden ung og oppfarende, og da en brøytebil med to skarpe, gule lykter kom dundrende ut av snøføyka nede ved Nygård, bykset hun