For et museum vi har her på Lista!
Forleden fikk jeg ha med meg min mor (Signe-marie, 94 år, Oslo) og min svoger (laerer Otto Beite, Kragerø) på Festung Lista Hangarmuseum hvor Nils Otto Eriksen guidet oss rundt. For en opplevelse det var!
I forordet til sin dagboksamling «Den blå timen» (Tiden, 1984) skriver Randi Bratteli: «Jeg slutter å skrive en januardag i 1943, og de siste skrevne sidene i boka er revet ut. Krigen i Norge ble stadig mer brutal, jeg turde simpelthen ikke mer, pakket inn bøkene og spurte min venninne Signe-marie om hun ville ta vare på dem for meg til krigen en gang var slutt. Lite visste jeg om at hennes forlovede var aktiv hjemmefrontmann.» Mor gjemte disse dagbøkene på loftet der hun bodde. Randi og mor var da 18-19 år gamle, og nevnte forlovede ble etter hvert min far.
For mor ble denne omvisningen naturlig nok ekstra gripende. Med så mange ekte – ja, bare ekte! – objekter og tablåer fra krigen strømmet minnene på, og hun gikk omkring og grøsset og nikket gjenkjennende til alt hun så og til alt Eriksen berettet. «Ja! Slik var det!» Meget mer «slik var det» enn i andre museer fra krigen, der utstilte klenodier gjerne er plassert litt fremmedgjørende i montre, bemerket hun. Her i «Hangarmuseet» var det jo livaktige tablåer og rom en kunne gå rett inn i –ja, oppleve fra innsiden, med krigstidas tekstiler og bruksgjenstander og apparater og «you name it» plassert i hop nettopp slik de hørte sammen. Og hele veien omkranset av alle slags krigskjøretøy og våpenmateriell – ja, til og med et ekte flyvrak.
Min svoger, som i mange år har tatt med klassene sine til Polen med Hvite Busser, ønsket seg brått også busser hit til Lista! På Festung Lista Hangarmuseum kan etterkrigsgenerasjonene virkelig få en minne-fornemmelse av krigens dager her i landet – en helt konkret minne-fornemmelse som hverken historiebøker eller nettsøk kan gi oss. Og sammen med Nordberg Fort og alle de andre bevarte minnene overalt i Lista-landskapet, har vi jo en helt unik pedagogisk setting.
En stor takk til Eriksen og de andre ildsjelene i Lister Forsvarshistoriske Forening som har skapt og bevart alt dette – og som fortsatt står på til alle døgnets tider for å utvikle denne helt unike minnefornemmelsen videre for oss! Men får de tilstrekkelig med midler til å bevare og utvikle dette museet videre, lurte mine gjester på i bilen på vei hjem fra omvisningen. Jeg ble svar skyldig.
Jeg håper inderlig både fylket og kommunen – ja, hele nasjonen – vet å støtte denne fantastiske kultur-pedagogiske skatten behørig?
Anne Lind