Har du maska på plass?

Jeg kan ikke skryte på meg å sysle mye med strikketøy. Men av bitter erfaring vet jeg at det viktig å holde maska der den skal vaere. Dersom den mistes, så kan hele greia rakne opp.

På samme vis kan det virke som vi mennesker tror andres oppfatning av oss kommer til å rakne dersom vi ikke klarer å holde maska – i billedlig forstand – i forskjellige situasjoner. I alle fall er mange oss svaert opptatt av dette.

Vi mener tydeligvis at vi viser en form for svakhet hvis det skinner gjennom at vi eksempelvis ikke skjønner baeret av en pågående politisk konflikt, at vi faktisk blir såret av en sleivete kommentar, at vi egentlig fikk supervondt da vi falt eller at vi synes varen i butikken er latterlig dyr.

APROPOS DET siste der. For noen år siden var jeg inne i en liten butikk i en liten by for å se etter et par helt vanlige strikkehansker. Ikke noe fancy. Og det hadde de. Trodde jeg.

– Hva koster disse? spurte mannen bak disken, og forventet meg rundt 150-200 kroner, max.

– 890 kroner, sa ekspeditøren uten å blunke.

– HVA?!? Er du gal? Nesten 900 kroner for et par helt ordinaere hansker? Er det strikket inn gulltråder i dem, eller?!

Det var det jeg hadde lyst å svare. Men i stedet ble det plutselig veeeldig viktig for meg å få fullstendig kontroll over hver minste muskel i ansiktet slik at de for alt i verden ikke skulle røpe min overraskelse. I stedet for å si at det nok var hakket mer enn jeg hadde planlagt å bruke, så latet jeg som om jeg faktisk vurderte det – mens hjernen jobbet iherdig med å komme opp med en retrettmulighet som ikke medførte tap av ansikt. Et fenomen som for øvrig kan henge sammen med nettopp det å ikke klare holde maska. Jeg endte opp med å skulle «tenke litt på det», før jeg forlot butikken for aldri å se meg tilbake.

JEG VET JEG IKKE er alene om dette. Du har sikkert gjort det selv. Jeg har i alle fall pratet med mange som i likhet med meg har kjøpt betraktelig dyrere produkter på diverse butikker enn de hadde tenkt, fordi det rett og slett blir for flaut å si fra. Både fordi betjeningen har brukt tid på deg, og fordi man ikke vil fremstå hverken som uhøflig eller som en med lite penger. Man vil ikke tape ansikt. Det er veldig tullete, og selvfølgelig mekanismer selgere kjenner til og utnytter.

Jeg har heldigvis blitt flinkere til å bare vaere aerlig: «Jeg trenger en helt vanlig hårspray. Kan du vise meg noen som ikke er så dyre?» sier jeg nå.

Det er en aerlig sak og lett å forholde seg til.

SIDEN DET ER lørdag og flere av dere muligens skal ta dere et glass rødvin i kveld (husk å dele dette på sosiale medier med #rødtiglasset #endelighelg), så tar jeg med enda en selvopplevd maske-historie til skrekk og advarsel, denne knyttet til nettopp rødvin.

Vi er igjen litt tilbake i tid. Denne gang i Egersund, på en restaurant som het Vinstokken. Min søster og jeg skulle flotte oss litt med middag ute, og jeg tenkte at jeg denne gang fikk ta rødvin til maten som andre voksne. Ja, ikke fordi jeg likte rødvin , og det gjør jeg fremdeles ikke, men jeg ville gi det et forsøk.

Jeg minner om navnet på restauranten. Dette indikerer at de kunne ett og hint om vin.

Av en eller annen grunn ble det jeg som skulle smake på og «godkjenne» vinen ved bordet. Vi snakker helbom. Stakkars vinkelner. Han kunne jo servert rødvinens svar på den dyreste og mest eksklusive sjokolade; jeg hadde likevel ikke kjent forskjell på denne og varianten tilsvarende kokesjokolade. Men hadde jeg vett til heller å gi ansvaret til min søster, som faktisk liker vin? Nope. Her var det om å gjøre å holde maska og signalisere at dette hadde jeg full kontroll på.

SÅ JEG TOK meg en slurk, og sa, som tross alt sant var, at jeg dessverre ikke likte vinen. Jeg himler med øynene over mitt yngre selv selv her jeg sitter og skriver. Kelneren tok med seg den sikkert helt fine vinen inn igjen og kom tilbake med et «passende alternativ». Stakkars ham da jeg sendte ham ut for andre gang... neida! Det får vaere visse grenser – også for meg. Jeg tok faktisk til fornuft. Jeg svelget en slurk, holdt tilbake en rykning i ansiktet, smilte til den forventningsfulle mannen og bekreftet at denne vinen var god.

En liten, hvit løgn der, altså. Eller rød, om du vil.

I HVERDAGEN, med to gutter på 11 og 13, er det vanskeligst å holde maska i situasjoner der jeg egentlig skal vaere alvorlig, for eksempel når de sier noe man ikke bør si eller gjør noe man ikke bør gjøre. For det betyr jo ikke at situasjonen ikke kan vaere morsom. Det skal ikke stå på humoren her i heimen. Men hvor stor gjennomslagskraft har man som foreldre hvis man ler når man irettesetter? Du har vaert der selv, ja?

Eller hvis noen faller og det virkelig ikke passer seg å le? Eller noen sier noe helt feil og ufrivillig morsomt, men man skjønner hva de ville ha sagt? Det har vaert mange tilfeller der jeg har bitt meg selv i kinnet for å legge ansiktet i de rette folder.

Og på motsatt side hender det jo at man er både lei seg og redd, men ikke ønsker å vise det til noen rundt seg. Man kan ha det dritt, men man fremstår som vellykket.

MÅLET MED MASKEN vi setter opp er å beskytte oss selv mot omverdenen, eller omverden mot oss selv.

Jeg har en venninne som ikke har masker. Hun har bare sitt eget, ekte ansikt. Det er aldri tvil om når hun er overrasket, glad, lei seg eller redd. Hun både viser det og sier det. Mens de fleste av oss lar maska falle for de vi er naermest, putter hun den ikke på hverken for venner eller ukjente.

Nettopp denne egenskapen ble trukket frem av flere som positiv da hun feiret bursdag tidligere i år. For man vet hvor man har henne. Det er aldri tvil om hva hun mener. Hun holder ikke tilbake, hverken privat eller på jobb.

DET KAN SELVFØLGELIG diskuteres om dette alltid er heldig, men hun er i alle fall mindre utsatt for det som på fagspråket heter «emosjonell dissonans», som man faktisk kan bli syk av i det lange løp. Dette oppstår når det er en ubalanse mellom de følelsene vi har inni oss og de følelsene vi kan vise utad i den situasjonen vi befinner oss i.

I jobbsammenheng kan dette vaere nødvendig, men på privaten er det vi selv som utsetter oss for dette. Vi velger dette for å fremstå sterkere, men kan ende opp med å bli svakere.

Så i helsens navn anmoder jeg dere alle om å gi inn i helgen med litt senkende skuldre i så måte. La maska falle. Ikke nødvendigvis til gulvet, men et stykke på vei, i det minste.

God helg!