Det er uomtvistelig et svik å hjelpe barna med ting de kan klare selv.

TORE BUCH JR. I UTSPILL På

Gipset fot var minimumskravet for at mor skulle starte opp bilen. Noen gikk allikevel til skolen på krykker. Nå fører duskregn til trafikkalt kaos rundt skolene, med tilhørende risikosituasjoner. Noen ganger kjøres barna i solskinn. Hva gikk skeis her?

VI VAR MYE UNDERVEIS før, mellom hendelser. Jeg trivdes i det mellomrommet, og gjør det fremdeles. Jeg går ganske ofte til byen for å kjøpe et brød og en pose epler. Jeg liker tida som går, mens jeg går. Tanta mi hadde 6 km skolevei, på heia. Om vinteren gikk hun på ski. Uten hodelykt, i dyp snø. Min generasjon gikk også. Eller syklet. Til badevannet på Hengenes, for eksempel. Det må vaere omtrent ei mil. Hvis noen hadde punga, fikk man en passasjer på bagasjebrettet. Vi gikk opp alle bakkene fra hovedveien. Det var da vi snakka mest med hverandre. Turen inn var ofte gøyest. I sekken hadde vi brødskiver, kjeks, Solo. Chips noen ganger. Vi bada, lå i sola og tørket. Igjen og igjen. Hjemreisen startet når traernes skygger nådde oss.

Kameratene mine bodde et stykke unna. Istedenfor å ringe rundt, begynte jeg ofte i en ende. Ingen hos Magne – gå til Henning – ingen hos Henning – gå til Arnt Tore – ingen hos Arnt Tore – gå til Morten (jo, han gikk visst ned til Per Christian). Så, etter en liten times safari, var man fremme. På veien hadde jeg truffet mange, kanskje sagt hei til ei jeg var litt interessert i og utvekslet noen høflige fraser med foreldrene til vennene mine.

JEG KAN NESTEN IKKE huske at foreldrene mine kjørte meg noe sted. De gjorde sikkert det. Men de kjørte meg aldri til en kamerat som bodde mindre enn tretti minutters gange unna. Det var så uaktuelt, at jeg nok ikke spurte engang. Skulle jeg på trening i Listahallen, tok jeg buss. Alle jeg kjenner, fikk tidlig ansvar for plenklipping, snømåking og vedlikehold av sykkel. Utgiftene til deler tok foreldrene seg av, men arbeidet var vårt. Hvis det var noe jeg ikke fikk til, fikk jeg hjelp, men først etter at pappa hadde bedt meg prøve igjen – to ganger.

Det er uomtvistelig et svik å hjelpe barna med ting de kan klare selv; de holdes tilbake i utviklingen og vi vet det. Allikevel er vi på pletten, helst før friksjon har oppstått. Mor og far vet dessuten til enhver tid hvor barna er og hvem de er sammen med. Får de i det hele tatt anledning til å løsrive seg? Barn bør gjøre en haug med ting de egentlig ikke har lov til, men det har de sluttet med. De er så greie, og det er vi så stolte av...

VI VOKSNE skal verken vaere barnas diktatorer, kompiser eller tjenere. Men det skal vaere forskjell på barn og voksne, stor forskjell. «Sykkelen er punga, sier du? Lappesakene ligger i den blå verktøykassa, bare sett i gang». Mange vil sikkert rynke på nesen av en slik holdning; det er nemlig «en god anledning til å gjøre noe sammen», som de sier. Men er det uendelig med forståelse, skryt og hjelp som skal til for at barna skal bli selvstendige? Hvert år kan man bestille toalettpapir fra foreldrene til Polen-farerne, de administrerer det hele og besørger utkjøring... De voksne påtar seg denne ekstrajobben. Og kjenner jeg ungdommene rett, så har de ikke engang bedt om det.

I klassen til min datter, bestemte laereren at hvis noen skulle finne på noe etter skoletid, skulle alle få sjansen til å bli med. Det skulle informeres, slik at ingen var «utenfor». Min datter ble forvirret; fikk hun ikke lenger lov til å leke med hvem hun ville? Som far har jeg mange ganger tatt meg selv i å ikke snakke helt sant, når jeg forsøker å forklare slike «tiltak». Meningsløshet er en tøff nøtt.

FOR TJUE ÅR SIDEN kunne man ringe hjem fra skolen, som i dag. Det fantes nemlig en telefon på laerervaerelset, og den gikk det an å låne. Den var imidlertid ikke tilgjengelig om man hadde glemt dusjsåpe eller melkepenger - vi snakker liv og helse. Jeg har hørt voksne argumentere for at barna skal ha telefon med på skolen; «de må kunne nå oss, hvis det er noe». Grøss! Hva er det med denne generasjonen voksne, som ikke har pondus til å bestemme at mobiltelefoner er forbudt på skolen, på lik linje med andre våpen? Hadde de voksne bestemt at den ikke fikk vaere med, hadde barna akseptert dette. De vil at vi skal styre. Vi nekter.

På «Barnas Supershow» fjernstyrte barna en voksen til å gjøre oppgaver som utvisket forskjellene på barn og voksne, under mottoet «det er likt for alle». Voksengenerasjonen som prentet dette inn i små barnehoder har ikke bare skutt seg selv, men også sine barn, i foten.