Jovisst er utedoen blitt et verneverdig og hederlig kulturminne.
For fire-fem år siden brukte jeg i løpet av noen fine, varme sommerdager litt tid på å restaurere, eller sette istand, den gamle utedoen i mitt gamle uthus her på Øye i Kvinesdal!
Jeg fikk flere flotte kommentarer og gode nikk for det..!
Og ikke minst spørsmål! Blant annet «Hvorfor»??
Og da må jeg tilstå at jeg blir litt svar skyldig av et sånn «hvorfor»!
Var det virkelig nødvendig å sikre hverdagen med en utedo, som en slags nødløsning?
Vel, sånn rent praktisk måtte jeg bare gjøre noe med vegg og dør i den gamle låven som rommer utedoen, og som var pill råtten, og skjemmet ut hele veggen. Jeg kunne gjort det kosmetiske utvendig og gitt meg med det. Og jeg kunne naturligvis også gjort det om til et «bod-rom» eller lignende.
Men så var det dette med utedoen da...
DET BLE PLUTSELIG mer omfattende, og interiøret ble dermed også totalt nytt! Som mange andre med noen år på nakken, så har jeg gode (!) minner om utedoen. (Jeg vil jo ikke si kjaere minner, – til det var vinterkveldene for kalde og odørene for tydelige).
Men like fullt: Minner og erfaringer med utedo ble eneste grunn til at dette lille kulturhuset hjemme i tunet på Øye ble satt istand og dermed vil kunne gjøre tjeneste for alle som måtte føle et visst behov.
Nå er det snart bare et ganske fåtall hytter og et og annet gammelt utkantbedehus som blir brukt til en årlig basar som har utedoen som kjennemerke. Til skrekk og gru for mange, og som et sosialt god-minne for andre.
SOM NOEN av de viderekomne vil ha krystallklare minner om, så har man i hovedsak to typer utedoer:
De som er plassert på bakkenivå gjerne som et eget, selvstendig knøttlite bygg, og de som er bygget over en gjødselkjeller i tilknytning til en fjøsbygning.
Begge typer hadde sine klare utfordringer!
Den lave typen var avhengige av at der var noen sterke, ansvarlige sjeler som regelmessig kunne tømme (eller spa ut) innholdet for at der hele tiden skulle var nok «klaring» for brukeren! Den andre, høye, typen hadde naturligvis ikke dette problemet, men der kunne utfordringen vaere at der ble så luftig, rett og slett vindig i kjelleren (på grunn av manglende og/ eller utette kjellerdører), at trekken – vindsjoget – ble så sterkt at det kunne bli nesten umulig å bli kvitt papiret!
Joda, jeg har minner om begge typer, både fra mitt barndoms paradis og senere fra et småbruk som jeg leide i Søgne. På sistnevnte sted var vindstyrken i kjelleren under som regel et såpass stort problem at det tidvis ble vurdert om jeg kunne lage meg et aerend til naboer som hadde langt mer siviliserte, møblerte hjem..!
MEN TILBAKE TIL mitt fine, lille kulturrom hjemme i uthuset i Gullsmedvegen på Øya!
Den ble som den tidligere hadde vaert: En tradisjonell toseter.
Ett stort hull for de med store rauer, og ett mindre hull for de som har en heller skrinn kroppsbygning, stakkars.
Og med bilder på veggene.
Og akkurat det med bilder: Jeg husker at på de fleste gamle utedoer «før i tida», så hang der bilder av konge og dronning, gjerne klippet ut av ukeblader o.l. Hvorfor i allverden skulle våre kongelige henge på utedo-vegger..!? Kanskje var det etter tanken om (litt omskrevet) at «my dass is my castle»..?
NEI, JEG HAR IKKE bilde av kongen på veggen, men derimot har jeg flere gamle ukeblader (for eksempel fra 1969) som man kan kose seg med i stille stunder. Så om du går forbi her en søndags formiddag, så kan det godt hende at jeg sitter på utedoen med døra på vidt gap og leser avis eller ukeblader. Kom gjerne bortom og slå av en prat, men det er jo ikke sikkert at jeg reiser meg for å hilse!
Jovisst er utedoen blitt et verneverdig og hederlig kulturminne på linje med annen kulturhistorie. Som har tjent trengende i uminnelige tider!
God helg! John Høyland er oppvokst i Lyngdal, men bor i Kvinesdal. Han jobber på Voksenopplaeringen og er levende opptatt av lokal kultur og historie.