Ansvarlig raushet

Fra i dag flyttes oppmerksomheten fra Krfs indre liv tilbake til budsjettbehandlingen i Stortinget - og videre til regjeringsforhandlingene. Her blir det parallelle forhandlinger mellom regjeringspartiene og KRF de neste ukene. Etter den opprivende avklaringen på det ekstraordinaere landsmøtet, legges det et løp med sikte på en revidert regjeringsplattform før året er omme. Når partene først tar fatt på de to forhandlingsløpene, er det selvsagt med en klar målsetting om enighet, og et annet resultatet er vanskelig å tenke seg.

Finnes det vilje, finnes det vei, som det heter. Men forhandlingene vil neppe arte seg som et pliktløp.

DEN HØYRESIDEN SOM vant en knepen seier i KRF må hele veien ivareta hensynet til den tapende venstresiden under forhandlingene, om man skal ha håp om å lege sårene fra høstens sidevalgdebatt og å demme opp for medlemsflukt og nye tap i oppslutningen. Ikke minst får forhandlingsleder og partilederaspirant Kjell Inge Ropstad den krevende oppgaven med å fremlegge for sine partifeller endringer i abortloven som viser at høyresidens hovedargument holdt mål - og som er sikret flertall i Stortinget.

ABORTLOVEN BLIR jo likevel bare ett punkt på forhandlernes saksliste. På flere tunge saksområder er avstanden betydelig mellom KRF og Frp - uoverstigelig, ifølge den tapende halvdelen av KRF. Listen over hva KRF har oppnådd både med og uten samarbeidsavtale Solberg-regjeringen gir imidlertid et godt grunnlag for å lykkes med en regjeringsplattform. Både Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande lover - og forventer fra motparten - konstruktive forhandlinger.

ET KRITERIUM for konstruktive forhandlinger er ansvarlighet. Det gjelder i første omgang i de budsjettforhandlingene som har stått på vent under prosessen i KRF og som nå må få nødvendig fremdrift. Den gamle Venstre-ringreven Odd Einar Dørum råder Krf-erne til å ”vaere rause med hverandre” for å lege sårene. Et råd å lytte til, også i forhandlingene mellom de fire partiene. Men raushet med hverandre kan ikke bli ensbetydende med budsjettkrav som i sum blir så rause at de sprenger rammene for nødvendig stramhet. Det gjelder både statsbudsjettet for valgåret 2019, og det gjelder for den nye regjeringsplattformen.

Men forhandlingene vil neppe arte seg som et pliktløp