Årneskameratene

Jeg vokste opp på Årnes i Lyngdal. Her var vi mange barn som lekte og hadde det gøy.

De første årene jeg levde var jeg lidenskapelig opptatt av å leke i sandkassen og da likte jeg spesielt godt å bygge hus med garasje. Og da plasserte jeg det kjaereste jeg eide i garasjen; En gul Porsche.

I voksen alder har trangen etter å bygge noe avtatt da jeg ikke liker å bli møkkete på hendene og beklageligvis er så heldig og eie ti tommeltotter. Jeg har i voksen alder blitt fortalt at jeg var og spurte min kamerat Kim om han ikke ville vaere med Teia og leke på aetepatten. Så lekeplassen var mitt hjem de første årene.

DA SANDKASSEN ble uinteressant begynte barna på Årnes og slå ball. Og så spilte vi et spill der vi slo en ball over huset og så skulle barna på den andre siden av huset ta imot. Hvis vi ikke greide å slå den over huset ropte barna på den andre siden av huset «antiover, kom ikke over». Knallgøy!

Å spille med klinkekuler var populaert. Det eneste problemet var at Ronny hadde så fryktelig mange klinkekuler. Så hvis jeg, Tor Jonny eller Børge ledet og trodde vi hadde vunnet spillet tok Ronny bare og hentet flere klinkekuler. Jeg husker den ene gangen Børge ledet klinkekule konkurransen og skulle til å hente gevinsten som lå på bakken på lekeplassen. Da gikk Ronny og skulle hente flere klinkekuler. Da sa min bror Jørn Atle at Børge bare burde legge klinkekulene i vottene sine og springe hjem. Og det gjorde Børge.

RONNY var en god nabo og arbeidsom kar. Han var en gutt alle i nabolaget likte og beundret. Ronny plukket eikenøtter i en sabla fart. Hvis jeg hadde plukket ti eikenøtter hadde Ronny plukket 100 eikenøtter. Ronny tok meg med opp i heia bak Einar for å laere meg noen «samle eikenøtter-triks». Men jeg ble utslitt etter ti minutter.

Da man hadde plukket eikenøtter kunne man levere dem på gamle Rocky ved Lyngdal rådhus og få kilopris. Det var en av de første mulighetene til å tjene penger for barna på 80-tallet.

VI SPILTE MYE FOTBALL på Årnes da vi kom i skolealder. På grusbanen på Årnes var der mange gode vinnere og mange dårlige tapere. Vi spilte også fotball på en plass som vi kalte «innhegningen». Den lå like ved Årnes skole. Der hadde vi store mål og spilt på gress. Her så jeg tidlig store talenter som senere blant annet har spilt for IK Start.

Når jeg tenker på fotball og Årnes har det blitt mange talenter ut av spill på grusbanen og miljøet her. Jeg kan nevne Stefan Strandberg, Ingvild Stensland, Kim Haegeland, Kai Haegeland og Espen Haegeland. Og 40 prosent av dagens 11er på Lyngdal A- lag har tilhørighet til Årnes.

Men i gymsalen var jeg best. På Årnes skole er der en gymsal som passer meg perfekt som fotballspiller. Gymsalen er liten og da trengte jeg ikke å springe så mye.

Tennis spilte vi også på Årnes. Børge og jeg spilte mye. Det gjorde Ole og jeg også. De var like gode som meg, men jeg vant. Hvis noe heter kjedelig Drillotennis så spilte jeg det. Som 9-åring var jeg opptatt av og spille kalkulert, og mente at her gjelder det å unngå feil og unngå og slå i nettet. Min bror Jørn Atle , Børge og naboen Ole spilte flott teknisk tennis og var mer opptatt av stilen enn av resultatet. JEG VAR EN MAMMADALT da jeg var liten, så hver fredag og søndag var jeg med mamma og spilte bingo. Ofte var også mammas gode venninne Oline med. Jeg likte å spille bingo men det beste jeg visste var og se mammas ansiktsutrykk når hun vant. Hun ble glad og da ble jeg glad. Jeg kan ennå huske når jeg vant en halv kilo gris på Julebingoen på Lyngdal stadioen. Jeg hylte av glede! På nyttårsaften blir det som kjent skutt opp mange raketter. 1. nyttårsdag samlet alle barna på Årnes opp rakettene og leverte dem hos den flotte Årnes-mannen Roald. Belønningen var smørbukker og det likte Årneskameratene.

JEG ER TAKKNEMLIG for at jeg vokste opp på Årnes og fikk så mange gode venner. En venn kjenner dine innerste tanker og drømmer, stiller opp og støtter deg og tror på deg også når du er oppgitt over deg selv og føler deg langt nede. Jeg mener en naer venn er en du alltid kan søke råd hos, prate om alt med, få oppmuntring hos, gråte hos - eller le sammen med. Og ikke minst en venn er en som lytter med både hjerte og hode, og som er aerlig, – selv når sannheten ikke er det du ønsker å høre. For en god venn bør vaere helt aerlig og kunne si ting som verken er lett å høre eller lett å fortelle.

Vi er vel ingen perfekte i denne verdenen, men der er håp. Det kan jeg love dere.

Stå på alle sammen og husk at i nedoverbakke går det som regel oppover.

God helg til alle Listers lesere og en god klem til Årneskameratene!