Jomfru Meier

En gammel historie fra gjestgiveriet i nedre Rørvik, – fra 1828.

En sein haustkveld, den 15. september 1828, kom der en ung kvinne til nedre Rørvik og bad om losji for natten.

NÅ VAR DET IKKE noe uvanlig at der kom reisende og bad om nattelosji på Rørvik. Garden lå like ved siden av den gamle rideveisforbindelsen mellom aust- og vestlandet. De som den gang bodde i nedre Rørvik, bestefar Anders Christian og bestemor

Guri, drev gjestgiveri i det rummelige to etasjes hus som var bygget vel et snes år tidligere og Anders Christian hadde fergingen over fjorden til Feda. Men omstendighetene som utviklet seg omkring denne reisende, var en slik art at det mindtes av slekten i generasjoner. ÷÷÷z÷jeg vil her gjengi tildragelsen slik som min far fortalte den 70-80 år etter. Videre støtter jeg min framstilling til den vidløftige vitneforklaring som i sakens anledning ble opptatt av sorenskriveren og finnes innført i Flekkefjords Justisprotokollen for den tiden. Det som kom fram under dette forhør, stemmer fullt ut med den muntlige overlevering og underbygger denne i flere detaljer.

Overleveringen beretter om en jomfru Meier (jomfru var den tiden en vanlig betegnelse for et yngre kvinnemenneske, helst av høyere stand). Denne jomfru kom med hesteskyss fra skysskiftet på Birkeland i Lyngdal. Der var korte skysskifter den gang da skyssingen foregikk med ridehest. Kjøreveien fra Lyngdal til Rørvik var ikke bygget da, - denne blei først åpnet i begynnelsen av 1830 årene.

MED HEST og skysskar kom derfor jomfruen gamleveien ned over Gamlegjøyda. Da de kom fram på bakken, så langt at de lunne se fjorden, var det ikke mulig å få hesten til å gå lengere. Dette til tross for at en aldrig tidligere hadde merket at hesten hadde tilbøyelighet til å bli «sta». Skysskaren, Terje Massen Øigaren, måtte derfor binde hesten der oppe, og følge jomfruen med hennes reisetøy ned til gården.

Bestefar Anders holdt da på å gå til sengs, og bestemor Guri tok imot den reisende og anviste henne vaerelse i storstuen i søndre ende av huset. Dette vaerelse med den gamle «himmelseng» var brukt som gjestevaerelse. På bestemors spørsmål forklarte den reisende at hun var en jomfru Meier, at hun kom fra Mandal hvor en søster var død for et år siden. Nå aktet hun seg til Egersund, hvor hun hadde en annen søster, - den eneste hun nå hadde å støtte seg til. Jomfruen var meget alvorlig stemt og drog flere dype sukk, og beklaget seg at hun var utmattet etter reisen. Hun var kledd i en mørkegrønn «frakk» med en svart kjole under, kappe på hode og utenpå denne en hvit stråhatt. Utenpå frakken et lyst, blomstret kastetørklde som var fastknyttet bak på frakken.

Hun var irritert over at skysskaren hadde «forkommet» et snøreband som hun hadde hatt til å surre reisetøyet med, og forlangte at han skulle få en lykt og gå og lete etter dette. Bestefar sa da at hun trengte vel ikke noe snøre i natt, og at hun neste morgen skulle få så meget snøre av ham som hun behøvde. Dette blev da også lagt ferdig til henne morgenen etter. Dermed måtte hun gi seg tilfreds, hun bad om litt melk, som hun fikk, og hun og folkene på gården gikk til ro.

NESTE MORGEN da det drog litt ut uten at jomfruen viste seg, gløttet bestemor på døren til hennes vaerelse, men hun så ingen der, - heller ikke var der noen i senga. Hun lette etter den logerende i huset og omkring, men uten å finne spor etter henne. Senga fant hun ennu varm, så det var tydelig at den var benyttet. Av de klaer hun hadde på seg om kvelden lå frakken og stråhatten tilbake i gjestevaerelset.

Nå varslet bestemor om forsvinningen til sin mann og tjenestefolkene som var ute og arbeidet på marken. De gikk straks i gang med å søke i uthusene og i skogen i omegnen og også undersøkte de andre hus på garden. Herunder fikk de hjelp av naboen Mass Reiersen, midtre Rørvik, som på den tiden kom opp fra sjøen hvor han hadde vaert ute å fisket. Letinga var resultatløs, men unntak at en fant spor etter sko med små haeler (haeler ikke større enn en to-skilling heter det i overleveringen) og så små skohaeler brukte ingen der på gården. Disse spor førte ned over Eigaråkeren og videre kunne de påvises ned gjennom lia til sjøen.

Av dette fikk en sterk mistanke om at jomfruen hadde søkt ned til sjøen og druknet seg der. Hun var jo helt ukjent på stedet så hun hadde ikke fulgt rideveien nedover, men sporene pekte mot «Lyngpallen» en fjellknaus litt utenfor der hvor Storebekken flyter ut i sjøen.

SÅ BLE TILDRAGELSEN meldt til lensmannen, som straks kom tilstede sammen med flere menn fra Feda, der også deltok i leitinga. Der blei også satt i gang sokning i sjøen, hvor ca. 20 menn deltok, men alt uten resultat.

Lensmann Ole Wegge sendte så innberet-