Det er ikke de harde ordene vi trenger nå
Når bedehus på Lista ikke ønsker sognepresten velkommen som taler i sine lokaler, er det en utfordrende og krevende situasjon.
Det er ikke en prioritert oppgave for meg å gjøre redaktøren fornøyd. BISKOP STEIN REINERTSEN
Men det er neppe tiden for de bombastiske uttalelser, verken fra en biskop eller andre.
Situasjonen som Lister har beskrevet i mange artikler den siste tiden blir ikke løst ved at man karakteriserer de man er uenig i. Heller ikke ved at man setter stempler på folk med andre meninger enn de man har selv. Men kanskje kan den løses gjennom tålmodig dialog.
Som biskop har jeg mange oppgaver og roller inn i det lokale kirkelandskapet på Lista. Selv om Lister på lederplass har skrevet hva jeg som biskop bør si og gjøre i denne saken, er det ikke en prioritert oppgave for meg å gjøre redaktøren fornøyd. Jeg har andre oppgaver som for meg er viktigere. Jeg vil gjerne forklare litt om disse.
TILSYNSPERSON: En oppgave er tilsynet med menighetene. Det omfatter de mange frivillige som gjør en innsats, det handler om medlemmer i råd og utvalg, og selvsagt de ansatte. Som biskop har jeg omsorg for alle disse, og jeg skal gi veiledning når det er behov for det. Dette er, for å si det enkelt, et ansvar for menighetens åndelige ve og vel.
ARBEIDSGIVEREN: Samtidig er biskopen også arbeidsgiver for alle prestene i bispedømmet. I Agder og Telemark
bispedømme har vi cirka 125 prester spredt ut over tre fylker.
For å kunne lede disse på en god måte, har vi proster som bistår biskopen i den daglige ledelsen av prestene. Prostene forvalter arbeidsgiverens styringsrett på vegne av biskopen, og er menighetsprestenes naermeste overordnede.
I Lister prosti betyr det at prost Geirulf Grødem leder på vegne av biskopen. Også lederansvaret for prestene er delegert på denne måten. Det betyr at når Grødem i en kronikk i Lister 24 kommenterer saken, gjør han det også på vegne av meg. Når han dementerer usanne rykter om at det er satt i gang en prosess for å avskjedige sognepresten, gjør han det med delegert myndighet fra meg.
Det som sies gjennom mediene er selvsagt ikke den eneste kommunikasjonen prost og biskop har med prestene. Både biskop og prost kommuniserer med sine ansatte direkte, og prøver å gi sin støtte og omsorg der det er behov. Det gjelder også i Lister prosti. BROBYGGEREN: Kirke og bedehus hører sammen: Bedehusene har hatt en stor og viktig betydning for kristendommens stilling i Norge helt fra de oppstod på midten av 1800 tallet. Ikke minst ledet de an i oppgjøret mot en autoritaer kirke som ikke alltid ville lytte til det store flertallet av folket. Men selv om kirke og bedehus hører sammen, er det mange bedehus som ikke er formelt knyttet til Den norske kirke. Derfor har det helt fra startet av vaert viktig for bedehusene selv å ha kontrollen på hvem de vil inviterer til sine sammenhenger.
Det er en rett jeg anerkjenner og aksepterer. Min myndighet gir meg ikke råderett innenfor bedehusets dører, like lite som bedehusfolket kan bestemme hvem som kan stå på kirkens prekestol.
Opp gjennom historien har det vaert mye godt samarbeid. Mange bedehusfolk har både funnet sin plass i menighetssammenheng og vaert svaert sentrale i menighetsarbeidet. Mange av kirkens ansatte er også blitt rekruttert fra disse miljøene. Kirken på formiddagen og bedehuset på kvelden har vaert og er fortsatt normalen mange steder. Derfor er det trist når det blir mangel på tillit mellom bedehus og representanter fra kirken.
SOM BISKOP er en av mine oppgaver å minne om det som binder oss sammen: Grunnlaget i kirken og på bedehusene er det samme: Bibelen og bekjennelsesskriftene. Det er et stort sammenfall mellom det som sies og undervises på bedehusene og i kirken. Men man er ikke nødvendigvis enig om alt.
I en folkekirke vil det alltid vaere en større teologisk bredde enn i bedehusene. Den norske kirke består av et mangfold av alle døpte med ulike teologiske tradisjoner og trosuttrykk. Grensene for hva som er akseptabel teologi, vil derfor i noen tilfeller settes forskjellig av bedehusene enn de vil i kirken.
En biskops ansvar er å forsøke å skape løsninger der hvor det er mulig. En forutsetning for dette er å anerkjenne at de teologiske debattene og uenighetene er vanskelige. De handler om mer enn teori. De berører oss på dypt plan og angår det vi bygger livene våre på. Det er derfor veldig viktig at alle aktører -- biskop, prost, prester, kirkefolk, bedehusfolk, ja også avisredaktør -- bruker et språk hvor vi er varsomme med å sette merkelapper på hverandre og hvor vi viser hverandre respekt.
DET ER VIKTIG for meg at vi finner gode samtalearenaer hvor vi møtes ansikt til ansikt. Vi må forsøke å lytte til hverandre uten å tillegge hverandre meninger man ikke har. Vi må unngå å karakterisere hverandre. Da vil vi kunne skape et godt klima for å snakke om viktige teologiske spørsmål. Det er mitt inntrykk at dette er et ønske mange deler, både i kirken og på bedehusene.