Kårytelser (follog) fra
Bare en av ti kan tenke seg å ta seg av sine foreldre i alderdommen, hørte jeg på radioen.
Mens dette for en eller to generasjoner siden var en familieplikt, i alle fall hvis de gamle eide gårdsbruk, er det i dag blitt slik ad de fleste ser på dette som en selvfølgelig plikt for «samfunnet».
Samtidig som denne plikten vi så enkelt har skjøvet fra oss sjøl er i ferd med å bli et økonomisk mareritt for våre politikere, er det desto mer paradoksalt at de som fremdeles i stor grad holder denne tradisjonen i hevd er våre nye landsmenn. De har den med seg der de kommer fra, så lenge det måtte vare. Det viser også at denne plikten nok er universell, og ikke bare noe som hadde lange tradisjoner i Norge.
JEG OVERTOK en del gamle papirer fra gården Husebakken på Teistedal i gamle Feda kommune. Min bestefar drev gårdsbruk til han døde i 1965. Gården er nå overtatt av min søster Karin Jerdal.
Blant dokumentene fant jeg en follogskontrakt inngått mellom Peder Andersen Teistedal og Anders Fredrik Andersen (Teistedal). De var min olde- og tippoldefar. Follogskontrakten henger nå på gården i glass og ramme, og kan med det minne alle som besøker den om hva dette innebar.
Anders Fredrik hadde forut for dette i 1826, inngått follog med sin mor Gunhild Fredriksdatter Teistedal. Hun var gift 2 ganger, og Anders var sønn i 2. ekteskap og hadde ikke odel på gården. Det hadde sønnen fra første ekteskap, som bosatte seg på Londal, et par mil øst for Teistedal. I «Bygdebok for Teistedal» forteller Lars Teistedal at Anders Fredrik derfor løste ut odelen av etterkommere fra 1. ekteskap for 100 spesiedaler i tillegg til folloget. Anders Fredrik bygde våningshuset på gården (som fremdeles er i bruk) i 1839, og satt opp ny låve der. Den er et solid stykke håndverk, og står ennå på gården.
FOLLOGSKONTRAKTEN var knyttet til at den som overtok gården, også overtok forpliktelsene til å yte kost og losji og det som ellers trengtes til eieren av bruket, vanligvis foreldrene. Kontrakten ble tinglyst, ofte samtidig med at gården ble skjøtet over på neste generasjon. Kontrakten det her er tale om, hadde prioritet fremfor alt annet, den var datidens sikre pensjon, kanskje mer sikker enn de ordninger kommende generasjoner må forholde seg til når oljefondet en gang tar slutt.
Ordet follog kommer egentlig av et gammelt rettsbegrep «folge» som betyr varetekt eller underhold.
Den kontrakten jeg skal omtale ble inngått i 1866. Anders Fredrik døde i 1881.
I KONTRAKTENS første punktum er det slått fast at «føderådsfolkene beholder for deres Livstid Stuen i Østre Ende af vaaningshuset til fri raadighet og benyttelse. Adgang til kjøkkenet samt fornødent Andel i Lofts – Kjelder og Vedskur.»
Det lille våninghuset hadde og har to stuer, «bestestua» som var forbeholdt de store høytider og naermest var hellig så lenge jeg kan huske, og dagligstua der vi oppholdt oss ellers. Det var den føderådsfolkene beholdt.
NÅR DET NÅ var avklart hvilket rom foreldrene kunne betrakte som sitt, og hva de