Giverglede

Det er fint at vi blir litt ekstra oppmerksomme på andre i advents- og førjulstida, selv om vi gjerne kunne ha vaert det hele året. Det er slett ikke alltid lett å vaere den som tar imot omsorg. En som dro det ganske langt, var en mann som het Nicolaus. Han kom fra en rik familie i Myra i det som nå er Tyrkia. Han ble etter hvert biskop. Han ønsket ikke å leve et liv i rikdom, og han delte med andre. En av legendene handler om at det var ei jente som ikke kunne gifte seg, fordi hun ikke hadde noe medgift. Familien ville ikke ha ta imot noe hjelp. Nicolaus gikk da til huset om natten og kastet inn en pose gullmynter inn gjennom vinduet mens de sov. Så kunne hun få giftet seg likevel.

I adventstida leser jeg gjerne Julemysteriet av Jostein Gaarder. Biskopen i Myra er opphavsmannen til julenissen, som i Santa Claus. Santa er Sankt og Claus er forkortelsen til Nicolaus. Og biskopen i Myra hadde rød bispekappe. I Julemysteriet sier Sankt Nicolaus: «Jo mer vi gir bort, jo rikere blir vi selv. Og jo mer vi beholder for oss selv, jo fattigere blir vi. Det er givergledens mysterium, verken mer eller mindre.» Når vi deler med andre, når vi gir bort en gave, så blir vi glade. De tre vise menn hadde også med gaver til Jesus: Gull, røkelse og myrra. Jesus er også den største gaven av alle i jula- at Gud selv blir menneske, for å gi oss frelse og evig liv sammen med Gud vår Far. Adventstida minner oss om å gi, men også om å ta imot med glede –det vi får av andre og det vi får av Gud.